1349 @ Inferno 2019

Foto: Johannes Andersen
Inferno levde opp til navnet sitt da 1349 satte Rockefeller i flammer på festivalens siste dag.

1349 ble formet i 1997 ut av asken til bandet Alvheim, hvor både vokalist Ravn og bassist Seidemann var medlemmer. Sammen med gitarist Archaeon og trommeslager Frost utgjør de 1349, og den nåværende besetningen har bestått siden år 2000. Kvartetten kan trygt sies å være en gjenganger på Inferno, og har gjestet arrangementet mange ganger siden de festivaldebuterte her i 2002.

Bandet assosieres gjerne med en litt mer «old school»-vibb enn mange av sine samtidige kolleger, og arven fra Venom, Celtic Frost, Mayhem m.m. er sterkt representert i 1349’s musikk. Dette må dog på ingen måte tolkes i retning av en tunggrodd og generisk sound, og bandets diskografi er kjent for å inneholde plenty med særs inspirert sortmetall som kombinerer tradisjon og nyskapenhet. Jeg ankommer Rockefeller med kun relativt overfladisk kunnskap om 1349, og uten å noensinne ha sett sett dem live før. Det blir spennende å se om kveldens konsert inspirerer til et dypere studium.

Som i et dødsrike

Frost føler seg neppe så kjølig som pseudonymet skulle tilsi der han sitter i flammenes sentrum, uten at det ser ut til å påvirke hans legendariske evner fra trommestolen.

For de (høyst hypotetiske menneskene) som ikke er inneforstått med bandnavnets betydning, så er 1349 året det kom et skip til Bjørgvin for så å slippe den infamøse svartedauden løs i Norge. Implisitt: det er ikke bestemors vuggeviser en har i vente. Galskapen åpner med Godslayer (om jeg ikke tar helt feil), og det er beksvart fra første øyeblikk. Riffene er av klassisk årgang, rytmearbeidet er både frenetisk og fascinerende, og sammen utgjør de et kaotisk lydspor som ville kledd Hades eller et annet dødsrike.

Assosiasjonen til diverse underverdener får god drahjelp av sceneproduksjonen. 1349 er rause med pyroen, og både flammekastere såvel som fyrverkeri/nødbluss tas i bruk tett og ofte gjennom konsertens gang. I tillegg har de gjennom hele konserten søyler med åpen ild stående på scenen, med den effekt at det blir ganske så godt og varmt i lokalet. Frost føler seg neppe så kjølig som pseudonymet skulle tilsi der han sitter i flammenes sentrum, uten at det ser ut til å påvirke hans legendariske evner fra trommestolen. Hans bandkolleger er også av den begavede sorten, hvilket jeg vil anta er et krav når du skal bryne deg på et låtrepertoar som det 1349 sitter på. Interessant nok går tankene i retning Manilla Road på enkelte av clean-delene til Ravn, uten at det trenger bety noe.

Sterk settliste og et forrykende sceneshow

En eksplosiv og imponerende konsert.

Mens konsertens første halvdel i stor grad graviterer rundt den grimme oldschool-sounden, åpner andre akt litt mer opp for det ukjente. Blant høydepunktene her finner vi den stadig muterende Postmortem fra deres eminente siste utgivelse «Massive Cauldron of Chaos» (2014), og den helsprø Atomic Chapel fra «Demonoir» (2010). En av konsertens største overraskelser kommer når de setter i gang den ukarakteristiske Dødskamp, en singel som ble sluppet fysisk for under én måned siden. Det er en ukonvensjonell låt med flere storartede riff, som også kan vitne om at skiftet av plateselskap ikke har gjort noe for å bremse bandets eksperimenteringsvilje. Den thrashy og tidvis Immortal-aktige Slaves er også en sann godbit.

Oppsummert leverer 1349 en eksplosiv og imponerende konsert. Musikken treffer en gyllen balanse mellom tradisjon og utforskertrang, og kombinasjonen av en sterk settliste samt et forrykende sceneshow sikrer dem stålkontroll over publikum fra start til slutt. Jeg forlater lokalet meget overbevist, og gleder meg allerede til skiva som kommer senere i år.

1349 @ Inferno 2019: 9/10

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*