Adrenalinstinne og ufiltrerte Shame

South London-kvintetten Shame var som et vennlig, ufiltrert musikalsk knyttneveslag av post-punk på Parkteatret i Oslo tirsdag 7. oktober, stadig mer uregjerlig og ganske euforisk på sin Massive Monster Tour.

Energi er i omløp både på scene og i sal. Momentant iverksettes bevegelse. Hva vi får er ufiltrert punkenergi. De skjærer igjennom med et klart og tydelig budskap om å fri Palestina til klappende tilhørere.

Ellers handler det mest om samfunnsbetraktninger fylt av humor og tekstlige karakterstudier. De lyriske karakterene er både tvilsomme, hyklerske og feige som mennesker i virkeligheten kan være. En nervøs flammende motsetningsfull energi er gjennomgående både i sceneopptreden, musikk og tekst. Likeens rapp vidd og gjennomborende humor.

Innsiktsfull preken og kødden humor til allerede konverterte? Men likevel føles det godt på samme måte som den forventede flammen og begeistringen i musikken. Det fungerer der vokalisten lykkes med å konfronteres uten å være dømmende eller nedlatende.

Prestekrage

Det er svette og svingende armer. Fra første stund er publikum med på notene og griper begjærlig alle vink og instruksjoner de får fra scenen enten det er å lage moshpit eller mer generell røying.

Ganske kjapt ryker klærne av overkroppen til vokalisten Charlie Steen til kun en slags prestekrage gjenstår. Han står på høyttalere, skuer ut i salen og løfter mikrofonstativ som var de vektstenger, men mest av alt flekser engelsmannen muskler. Halvt sammenfattet halvt ubundet. Mot slutten lar han seg også bæres over publikum i front crowdsurfende.

Bassisten Josh Finerty er en løs kanon der han løper fra side til side både støtt og stadig underveis i konserten. Vi bare håper på at han ikke skal brekke et eller annet.

Poserende frontfigur

Mer veltrent er altså den poserende frontfiguren som både vil vise oss hva han og de kan tilby, og også vil at Oslo skal demonstrere tilbake hva vi kan by på.

De andre bandmedlemmene tar mindre plass og oppmerksomhet rent visuelt, men bidrar alle unntatt trommis Charlie Forbes – som også har bar overkropp – også med sang.

Eddie Green og Sean Coyle-Smith på gitar sørger begge for musikalsk spenn innenfor et velkjent terreng.

Dynamikk og variasjon

Øyeblikkene hvor det hele tas ned skaper dynamikk og variasjon og gir frontmannen sjansen til å gå inn i den dystrere siden av det moderne livet. Stemningen og lydbildet på disse er annerledes og tilfører noe nytt til Shame-universet som vi kan verdsette mer tydelig definert av mørket i tekst.

Alt i alt en overbevisende kraftutladning som lokker til utforskning av det relativt ferske kritikerroste albumet Cutthroat som dominerte en settliste som også ga et par-tre låter fra hver av de tre første albumene.

Tittelkuttet «Cutthroat» avsluttet på ypperlig vis. Ellers satt både «Adderall» og «One Rizla» godt i mine ører.

Fotogalleri: Ådne Evjen