Ærlig kupønk med Social Distortion

Rebelsk og ærlig, men også litt gubbete fremstår Orange County, California-bandet Social Distortion mindre musikalsk relevant i 2026 da de turné-åpnet på Sentrum Scene i Oslo onsdag 3. juni. Samtidig hersker det liten tvil om at de fremdeles kan rocke hardt og stramt og at Mike Ness har mye å melde. Nerve og tilstedeværelse er det også plenty av, selv om stemmen var litt rusten. Deres blanding av punk, country og blues tilfredsstilte tilreisende fra så vel Ukraina som de norske bygdene og småbyene. Beklageligvis er de politiske tekstene like viktige nå som da de ble skrevet.

Med ferske «Born to Kill» starter de hardt og kontant rett på sak etter å ha kommet inn på scenen til David Bowies «Rebel Rebel». Det hersker ingen tvil om at rocken, Mike Ness og Social Distortion er i live tross frontmannens kreftplager bare et par år bakover i tid. De oppfinner ikke hjulet, men hooket og energien er nok i seg selv til å bære låten.

I forkant har lydanlegget varmet oss opp med Johnny Cash over høyttalerne og de lokale, visuelle dadapunk-provokatørene Pushwagnergruppen som oppvarming.

De tilstedeværende på et langt fra utsolgt Sentrum Scene viser også verdsettelse i retur. Dette er hva de vil ha og har kommet for. Social D som de forkortes til av fansen leverer standhaftig og ektefølt punk med innflettede elementer fra country, blues og rockabilly.

Om musikken ikke har blitt gammel eller tekstene mindre aktuelle har jaggu publikum blitt det med minkende hårfeste og ekstra kilo både her og der. Mange av oss har også blitt mer sedate og finner trygt plass på setene oppe på galleriet i andre etasje. Det er mer kok nede i første etasje for å si det slik, tross at alderen neppe er mange årene lavere.

Ujålete

Tredje-låten «Sometimes I Do» er den første som virkelig trenger inn i hjerteroten til anmelder. Denne oppdateringen (ikke  cover, men  musikalsk og tekstmessig slektning) av Bobby Fuller Fours «I Fought The Law,» eventuelt The Clashs versjon av samme låt, appellerer sterkt i sin rebelske, menneskelige karakter. Den enkle tekstlinjen får frem noe om ekte mennesker og ekte musikk, kan man kanskje si. Det er noe ujålete tilstede som tar bort alt jåleri og forfengeligheten i rockabilly-sveisene. Det ukuelige pågangsmotet og viljen til å kjempe videre, tross all selvmotsigelse og kaos livet har å by på artikulert med råskap, gjør Ness til en likandes kar.

Flere gamle godinger som «The Creeps», «Through These Eyes» og «Mommys Little Monster» kommer utover i settet og flettes fint sammen med ålreite «The Way Things Were» fra årets album. «Ball and Chain» kommer naturligvis også litt lenger ute i settet.

Det koker godt ute i publikums-havet og foran barrikadene er det kaos, vill hoderisting og dans. Ingen tvil om at dette fungerer og at Ness og co fremdeles har tilstrekkelig nerve. For tiden er det David Hidalgo Jr., sønn av Los Lobos-mannen med samme navn, som er det rytmiske batteriet mens Jonny Wickersham står for alt gitar-arbeidet utover Ness egne bidrag og Brent Hardinger basser. En mann er også med på keyboard på de fleste låtene. Det er et stramt godt lag, flesteparten med veldig lang fartstid i Social D.

«Partners in Crime» er en av de nye låtene Ness er mest stolt av å ha skrevet og sørger også for bra drag ute i folkemengden.

Minnes de gode tidene

Ellers er det åpenbart at flere av de gamle låtene nærmest er tidløse og har kvaliteter som hever de over gjennomsnittspunkbandene. Også Social Distortion minnes gamle dager og de gode tidene med «Story Of My Life» fra den selvtitulerte skiva fra 1990 som virkelig gjorde dem til et stort navn. Mike Ness titter lengselsfullt tilbake i bakspeilet hvordan livet og mulighetene har tatt slutt, deriblant en tenåringsforelskelse:

And good times come and good times go
I only wish the good times would last a little longer
And I think about the good times we had
And why they had to end
So I sit at the edge of my bed
I strum my guitar and I sing an outlaw love song
Thinkin’ ’bout what you’re doin’ now
And when you’re comin’ back
Life goes by so fast
You only want to do what you think is right
Close your eyes and then it’s past
Story of my life

Låten kjenner du naturlig nok både fra Ben Stiller-filmen Reality Bites og Guitar Hero III.

Ness forteller om hvor flau og skuffet han er over hjemlandet USA. Han regelrett skammer over hvor de har kommet, gjentar han flere ganger.

Nostalgisk moro

Avslutningsvis får vi en engasjert tale mot rasisme. Et fenomen han hadde håpet skulle være utryddet i dag, men i stedet opplever er mer aktuelt nå enn da han skrev låten.

Definitivt moro og givende, men mer av nostalgiske grunner enn som noe som føltes farlig og direkte nå i dag. Social Distortion har med rette sine dedikerte fans men lykkes ikke med å vinne nye yngre venner tross at Johnny Cash-cover «Ring Of Fire» er byttet ut med Chris Isaak «Wicked Game». Derimot hersker det ingen tvil om at det var topp stemning og god leveranse konserten igjennom og særlig på de tre siste ekstranumrene «Reach For The Sky», «Dear Lover» og «Don’t Drag Me Down». Da var det mye jubel og smil hvor man enn snudde seg og få klarte å sitte eller stå stille.

Trist at avslutningslåten er så relevant den dag i dag. En tid der man som 64 år gamle Michael James Ness poengterer kunne håpe rasisme skulle være utryddet og glemt, så man fikk forklare den oppvoksende generasjon hva begrepet betyr. I stedet er det mer aktuelt nå under Trump enn da låten ble skrevet.

Ignorance like a gun in hand
Reach out to the promised land
Your history books are full of lies
Media-blitz gonna dry your eyes
You’re 18, wanna be a man
Your granddaddy’s in the Ku Klux Klan
Taking two steps forward and four steps back
Gonna go to the White House and paint it black

 

Fotogalleri: Per-Otto Oppi Christiansen