Åge Aleksandersen 2025 «Mi reise»

En av Norges desidert mest folkekjære og jordnære musikere har kastet ankeret for siste gang, for eventuelt å stake ut en ny kurs på kompasset sitt. Etter tre utsolgte kvelder på Lerkendal tok Åge Aleksandersen og Sambandet farvel med et publikum som nær sagt valfartet til Trondheim for å være med på det som må ha vært et av de største konsertøyeblikkene i Norge til dags dato.

At det var stort og ettertraktet, kunne man lett se på billettsalget, som billettene forsvant som varme wienerbrød. Husker ikke helt eksakt, men det var vel på kanten til en aldri så liten rekord med tanke på hvor raskt billettene gikk. Ikke bare snakker vi om tre kvelder på Lerkendal, men Voldsløkka i Oslo ble også utsolgt på et blunk. Man måtte være rask på avtrekkeren – eller tastaturet – for å sikre seg billetter til denne begivenheten. Men man trenger kanskje ikke å undres på hvorfor folk nesten går av skaftet for å få med seg akkurat denne avslutningen

Jeg er imponert – det er ikke enkelt å oppsummere og få formulert følelser og opplevelser etter to dager på Lerkendal. Kanskje er det ikke så spesielt, kanskje er det ingen stor sak, men for meg var det virkelig det!

Første etappe – Spydberg Rock

For meg personlig har Åge Aleksandersen og Sambandet vært der hele oppveksten, selv om jeg ikke følte en sterk tilhørighet på den tiden. Jeg hørte på de på radio eller så de på NRK, men kjøpte verken plater eller kassett. Allikevel kjente man sangene, kunne nynne eller synge med når det passet.

For meg begynte «mi reise» med Åge Aleksandersen etter at en e-post jeg trodde var spam tikket inn i innboksen. Jeg kommer tilbake til denne mailen etterhvert.

Mitt første møte var på Spydeberg Rock, og jeg må innrømme at jeg var litt motvillig til å gå i “foto-pit”. Jeg så ikke helt at dette kunne være noe for meg. Men så kommer en godt voksen kar på scenen, litt slentrende med gitaren på skulderen, hilser på publikum med “Halla!”, og plutselig eksploderer Sambandet i gang med «Levva livet». Publikum var med fra første tone, og jeg, som var litt motvillig, fikk plutselig min fulle hyre med å komme i fotomodus.

Jeg dro kjensel på noen i Sambandet, som Morten Skaget, tidligere bassist i TNT. Det var klart at det ikke var feil. Det var en konsert med vill allsang, og Åge Aleksandersen hadde full kontroll på publikum. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva det var, men det var ved «hele pakka» liksom. Jeg var solgt – jeg ville oppleve mer Åge og Sambandet!

Mer Åge og Sambandet på Lillehammer Live

Så etter Spydeberg Rock dro jeg spent, men også mer forberedt, videre til Lillehammer Live – kom det til å bli like bra som på Spydberg Rock?

De skuffet absolutt ikke. I hodet mitt er Åge Aleksandersen og Sambandet like pålitelig som Dovregubben over Dovrefjell når NSB stod for togtrafikken. Å oppleve konsert av dette kaliberet er helt utrolig – full trøkk fra scenen og et publikum som virkelig er med.

En skulle kanskje tro at i og med at det heter «Åge Aleksandersen og Sambandet» skulle det aller meste dreie seg om Åge, men det gjør ikke det. Sambandet får sin fortjente plass, der de kan vise seg frem alle som en, selv om det kanskje er en som tar litt av til tider, men det skaper show og ikke minst liv.

Jeg fikk også se et energisk Sambandet med Åge i spissen, sammen med Jørgen «Joddski» Nordeng og Ingebjørg Bratland som gjesteartister, på Mjøsparken, det ble også en kveld for minnebøkene.

Spam e-post og starten på et eventyr

Etter Lillehammer Live begynner jeg så smått å forstå  hvorfor folk kommer langveisfarende for å kunne oppleve dette.

Kort tid etter Lillehammer Live så kom det en e-post i innboksen min som jeg lenge trodde var spam. Den viste seg å være alvorlig: “Æ trur du ska kom te Trondheim”, stod det. Undertegnet ingen ringere enn Åge Aleksandersen selv.

Plutselig skulle jeg komme mye nærmere en av Norges største artister. Jeg skulle få komme helt innpå på med fotoapparatet mitt. En blir veldig ydmyk og takknemlig når sånt skjer. Eller jeg blir i alle fall det. Og tanken har streifet meg flere ganger i ettertid: hvorfor akkurat meg? Det tok tid å ta akkurat dette innover seg, fordi jeg har aldri fått en slik invitasjon eller henvendelse før, ialle fall ikke av dette kaliberet (hvis det er lov å si).

Jeg skulle da få lov til å være med på det siste og avsluttende kapittelet. Det var da ideen om å lage en stor sak etter den siste konserten ble til, i stedet for å lage mange små for hvert stopp på turnéen.

Folkelige og gjenkjennelige tekster og fokus på urett?

Med slik tilgang får man mulighet til å bli bedre kjent med bandet, og enklere kunne danne seg et ordentlig bilde av hvorfor ting er som de er. Åge og Sambandet ble kåret til Norges beste liveband, og jeg er helt enig. Men det er mange hardt arbeidende band og musikere der ute, så hva er nøkkelen egentlig? Hva er det som gjør dette bandet så spesielt?

Jeg er ingen musikkfaglig mann, og vil vel ikke kalle meg noen musikkjournalist heller så for meg ligger det i at dette er noe jeg har vokst opp med, noe som har ligget litt under radaren, men som plutselig blir utrolig spennende når man kommer tett på (ja, man angrer jo litt på at en ikke hoppet på dette toget litt før). Det handler nok også om at tekstene er folkelige og gjenkjennelige – som «Ramp» eller «Fire pils og en pizza». »

Og de fleste småbarns familier kan nok meget lett kjenne seg igjen i «Fire pils og en pizza».

«Vi har tenkt å kjøp oss villa
Men det vart itj no’ ta det
Male leilighet om natta
For to har no’ blitt tre
Fire pils og en pizza
Ei flaske vin i ny og ne’
Lite biff og dyr champagne
Men ka gjør no’ det».

Og politiske og samfunnsorienterte tekstene, som låten han har med Jørgen Nordeng «Gud var ikke der». Den har et meget sterkt budskap og en tekst til ettertanke. For han er jo en sånn mann, som bruker tekstene i musikken til og sette fokus på ting han føler er urett.

For å sitere Dagsavisen. «Gud var ikke der» er den aller mest inntrengende teksten på plata. En bitende kommentar til krigenes pågående ugjerninger, med svært sterk språkbruk, og et innlagt rap-vers av Jørgen «Joddski» Nordeng.»

Mange har sin favoritt blant Åges låter. Jeg er fortsatt litt usikker, fordi jeg nå har gjort et dypere dykk i skattkammeret enn jeg ellers ville ha gjort. Kanskje ligger hans hemmelighet her: det finnes et god-låt for enhver, blant alle klassikerne.

Mannen med glimt i øyet

Kanskje er det Åge selv, den jordnære, humoristiske mannen med sin folkelige væremåte, som er grunnen til suksessen?

For han har jo et skikkelig glimt i øyet. Jeg så en video for litt tilbake fra en prat med utenriksminister Espen Barth Eide og noen til, hvor de var inne på noe om alder og Åge forteller at «Vi holder konserter på opp imot tre timer, så det er klart at det kjenner du altså». Hvorpå Barth Eide skyter inn at «Rolling Stones har jo også det da». Men da kommer det kjapt fra herr Aleksandersen «Ja, men de har med seg eget sykehus på turné».

Men tilbake til turnéen.

Folkefest og æresborger

Konserten på Voldsløkka var en stor opplevelse, men Lerkendal-konsertene var en maktdemonstrasjon fra Åge Aleksandersen og Sambandet. De var på hjemmebane og klar for å ta farvel på en verdig måte.

Selvfølgelig finnes det større konserter eller festivaler, men for meg vil Lerkendal stå som noe av det største jeg har opplevd. Å samle 75.000 mennesker over tre dager er og blir imponerende. Tviler på at noe slikt vil gjentas i nærmeste fremtid.

Til og med Trondheims ordfører, Kent Ranum var en tur på scena.

– Kjære Åge. På vegne av hele Trondheim, tusen hjertelig takk. Takk for alle de fantastiske konsertene sammen med Sambandet. For alle sangene som har rørt oss. Og for den du er, sa Ranum fra scenen.

Ranum utnevnte Åge til æresborger av Trondheim kommune.

– Han har for all framtid gjort seg til en av de største trønderne gjennom tidene, står det i begrunnelsen.

Som om tiden stod stille

Høydepunktet er vanskelig å plukke ut; men stemningen var enorm. To låter, «Bilde tå’n Ivers» og «Trondheims natt», ble spilt på en liten scene ved siden av FOH (front of house – området foran scenen. red.anm.), nesten på midtbanen. Det ble en magisk opplevelse. Det var også magisk å se 25.000 mennesker synge med, sammen med Trondheimsolistene og Arve Tellefsen, mens Lerkendal lyste opp med mobiltelefoner. Det var som om tiden stod stille.

Line-Sofie Sagmo Aleksandersens duett med Åge, «Trondheimsnatt», var et virkelig vakkert øyeblikk. Jeg er nok ikke akkurat kjent for å bruke ordet som «vakkert» ofte, men «Trondheimsnatt» var nettopp det.

Må også bare få nevnt duetten han gjorde med Sivert Høyem «Mitt land» som gav meg gåsehud og frysninger langt inni ryggraden.

Gjesteartister har vært med hele veien på turneen. På Lerkendal kom Sivert Høyem, Mari Boine, Ingebjørg Bratland, Jørgen Nordeng, Henning Kvitnes og Svartlamon Hardkor. Og oppvarmingen var Rotlaus, Unge Leistad og Violet Road (med Tora Daa og Jørgen «Joddski» Nordeng som gjesteartister).

“Var du på Lerkendal da Åge tok farvel?”

Det finnes et uttrykk: “Hvor var du da Oddvar brakk staven?”, i mitt hode kunne det like gjerne vært: “Var du på Lerkendal da Åge tok farvel?”. Nå er det over, og det føles litt rart. Litt rart fordi jeg aldri har hatt hverken vest, bart eller mokkasiner på beina, men tomheten ble tydeligere utover søndagen enn jeg kanskje hadde forventet. Et ikon, en bauta, har sagt tatt farvel, det blir ikke noe reklame eller flyers om at Åge Aleksandersen og Sambandet kjører en avslutnings-turne 2.0.

Verdig avskjed og festkveld var det fra første stund.

Mer enn bare konserter og foto-oppdrag

Åge Aleksandersen og Sambandet Mi reise 2025 har vært mer enn bare konserter og foto-oppdrag – det har vært en personlig reise som er nesten umulig å sette ord på. Jeg fått oppleve en levende legende på nært hold, på en måte som både ydmyker og imponerer. Selv om reisen nå er over, sitter jeg igjen med takknemlighet, minner og en stolthet over å ha fått være så tett på et lite stykke historie. Det eneste som gjenstår å si er:

Tusen takk, Åge Aleksandersen og Sambandet, for alt!

Alle foto fra hele reisen: Hans Martin Høydahl.