Åge Aleksandersen tok nettet med storm.
Jeg var klar over det på forhånd. Nevn navnet Åge Aleksandersen, og det er opp en divisjon på flere relevante parametere. Det kan være både publikumsoppslutning og engasjement, men faktisk også legitimering av arrangementer. Hvis han deltar på noe, så gir han det hele både en større troverdighet og et kraftig oppsving i publikumsinteressen.
Det var derfor ikke særlig rart at han hadde nesten 5000 flere seere på direkten på Facebook og omlag 75 000 flere visninger enn de som jeg antar er nummer to, The Dogs og Oslo Ess. Det siste tallet jeg så for Åge Aleksandersen sin konsert, var 235 000, og det var et kvarter før midnatt. Adresseavisen skrev at det var 250 000, men det tror jeg var et estimat. Dette har nå forsvunnet fra avisens overskrifter. Ok, en enorm oppslutning, men da må det også sies at det var stor oppmerksomhet på forhånd om denne konserten med egen link i Adresseavisen osv. Slikt hjelper.
Ord for dagen
Nevn navnet Åge Aleksandersen, og det er opp en divisjon på flere relevante parametere.
Gruppen kom så inn på den store scenen i kongresshotellet Clarion og satte i gang med rockelåten «Leva livet.» Denne avslutter de vanligvis med, og da sammen med 50-tallsrockeren «Twist and shout.» Personlig vil jeg si takk og pris for at de kuttet ut det nå.
Repertoaret var ellers preget av en slags «best of», men ikke bare det. Jeg oppfattet det slik at Åge ville si noe passende til den tiden vi nå er inne i med hver enkelt av sangene han hadde valgt ut. Her var det både om omsorg for hverandre, ulike aspekter ved kjærligheten og mellommenneskelige forhold, det å ta vare på kloden, møte mennesker rundt om i landet, en hyllest til mennesker i samfunnskritiske yrker og en advarsel mot høyreorienterte tanker. Det siste kom i en sang fra år 2000, «Vend dæm ryggen.» Jeg antar det var en kommentar til Philip Manshaus og rettssaken mot ham.
Årevis med sliting på veien gjør sitt
Både lydkvalitet og balanse mellom instrumentene var fremragende.
Ok, det ble en temmelig engasjerende og solid konsert. Alt det musikalske satt som spikret. Dette ble også formidlet i en veldig god lyd ut til oss seerne. Jeg hørte konserten i hodetelefoner, og det slo meg at både lydkvalitet og balanse mellom instrumentene var fremragende.
For å få til dette kreves det også dyktige og samkjørte musikere, så her har vel blant annet «årevis med sliting på veien» gjort sitt.
Sambandet var utvidet med tre blåsere: Kåre Kolve, Jens Petter Antonsen og Kristian Aftret Eriksen. Disse spilte vel «live» med Åge også i foregående sesong. De tilførte definitivt sangene en ny dimensjon. Ikke bare at disse er skikkelig gode musikere, men jeg synes også at blåsearrangementene passet virkelig bra til de originale låtene. De tre trakterte både saksofon, trompet, trombone, baryton, flygelhorn og tverrfløyte. Det ble en blanding av akkompagnement og solospill.
Tett driv og godt tempo
De to gitaristene er veldig forskjellige i både alder og spillestil.
Opplegget som helhet var basert på korte verbale innslag mellom sangene. Disse handlet om de sangene han spilte og budskapet i dem. Dette ga konserten et tett driv og et godt tempo. De mestret dette å være alene på scenen uten publikum. Åge styrte dette med ro.
Repertoaret var både raske og rolige sanger, både alvor og skjemt, både samfunnskritikk og underholdning. Vel er kanskje ikke vokalen på sitt aller beste lenger, men dette med rockelegenden, særegenheten i stemmen og de genuine tekstene får publikum til å se bort fra det. Dette er en artist som betyr mye for veldig mange.
Setlista:
Vær den første til å kommentere