Astrid S – det eneste lille solstreifet på en regntung trondheimskveld på Olavsfest

Det høljet ned en lang stund, og temperaturen var heller ikke akkurat til å få assosiasjoner til paraplydrinker og palmetrær. Astrid S var godt fornøyd med at det var 3500 publikummere til stede i Borggården i regnværet, og hun nøt synet av regntøy og ponchoer i et brukbart fargespekter. Selv holdt hun humøret oppe gjennom hele konserten, og publikum hjalp til med det.

Det åpnet med en intro av musikalske lyder og en kvinnelig cellist på scenen. Astrid S sin stemme var kanskje på «playback,» men plutselig sto hun der i flomlyset, og bandet satte i gang med åpningslåten «Emotion.» Det er en catchy poplåt med en ganske tung, rolig rytme. Bandet låt kompakt fra første stund.  Antrekket til damen var fra begynnelsen ei dongeribukse og en rimelig tettsittende topp.

Det eneste jeg vil bemerke, er at bassen var forholdsvis høy i første del av konserten, og at bandet kanskje var noe høylytte i forhold til vokalen. Dette bedret seg imidlertid utover i konserten.

Ulike bolker

Jeg oppfattet etter hvert denne konserten til å bestå av ulike deler. Dette gikk på den musikkstilen som ble fremført. Noen veldig klare skillelinjer var det kanskje ikke alltid, men ok.

Den første vil jeg kalle popdelen. Her fikk vi låter som «Emotion,» «Hot Fever Dream,» «Pretty» og «Think Before I Talk.» Dette er gode låter med popartisten Astrid S. På den siste av disse var det et mer akustisk akkompagnement med deltakelse fra cellisten.

Pop, funk og elektro

Etter dette ble det kanskje mer i grenselandet pop/funk/elektro. Astrid kom ut på scenen i en kort, tettsittende kjole. På avstand så det ut som et miniskjørt. Låtene nå var «Marilyn Monroe» og «I Don’t Know Why.» Her både ba hun om og fikk respons fra publikum i form av veivende hender. Dette gikk til dunkende rytmer. Personlig hadde jeg mer enn nok med å overleve ute i regnværet. Det ble også en gitarsolo nummer to her.

Potpurri

De neste sangene kom i form av et potpurri. Damen var nå ikledd en lys bukse, og i tillegg hang en rosa el-gitar over skuldrene. Dette var et litt mer rocka uttrykk. Vi fikk nå også en litt tøff, hard rytme. Publikum besvarte igjen med hendene i været. Sangene var «Bloodline,» «First To Go» og «Få Det På.» Sistnevnte var en Kjartan Lauritzen-låt fra tv-programmet «Hver Gang Vi Møtes.» Det ble naturligvis med noen få sanger fra dette konseptet. De legger ikke ned mindre arbeid i det. Dette er sanger som de prøver å gjenskape i sitt eget artistiske bilde. Scenebelysningen var til tider rimelig rød under denne sekvensen.

Akustisk bolk

Astrid har spilt piano siden hun var barn. Nå ar det denne delen som sto for tur, en neddempet akustisk bolk hvor Astrid trakterte pianoet og Jenny sto for celloen. Det ble noen rolige sanger med et fint samspill mellom pianist og cellist. Personlig syntes jeg også at lyden var god både på piano, cello og vokal. Astrid S er stødig på instrumentet sitt. Låten var «Favourite Part Of Me,» og i dette stemningsfulle innslaget sang publikum med. De fortsatte etterpå med sangen «Years.» Her var det også en fin dybde i lyden på pianoet.

Etter dette skiftet Astrid til akustisk gitar. Hun fikk hjelp av gitaristen på samme instrument og i tillegg cellisten. De satt nede i hjørnet på scenen og fremførte en rolig versjon av country-låten «Jolene» av Dolly Parton. Denne sangen hadde Astrid fremført i sin deltakelse i Idol i 2013.

Siste del på det obligatoriske programmet var noe jeg vil karakterisere som elektropop. Det er også benevnt som klubb-musikk. Vi fikk nå i alle fall et pulserende gult lys til en tung elektrobeat. Første låt var «Breathe.» Astrid stilte igjen med et nytt antrekk. Nå var det en løst flagrende gul kjole. I denne sto hun oppe på en stor boks på scenen og danset. Det var vel en vindmaskin også inne i bildet her.

Dance Dance Dance

Derpå følgende låt var «Dance Dance Dance.» Den tunge elektroniske rytmen var der nå også, og i tillegg fikk vi en saksofonist der oppe på podiet. Det var vel keyboardisten. Astrid selv bidro med vokal og raske, rytmiske bevegelser. Sekvensen ble avsluttet med en noe roligere «Hurts So Good» med et ganske sterkt keyboard.

Etter en kort pause var det klart for ekstranumrene. Astrid var nå kledd i en vakker og lengre kjole. Hun fremførte en coverlåt fra Hver gang Vi Møtes, Carolas «Det regner i Stockholm.» Astrid skriftet ut til Oslo i sin versjon, og i går kveld kom hun naturligvis ikke utenom Trondheim. Publikum var med på allsang.

Det var de også på den siste sangen, «It’s Ok If You Forget Me.» De fortsatte med et akustisk gitarakkompagnement. Publikum kunne åpenbart teksten og ble med på allsangen, til og med a capella. Dette skapte en stemning og atmosfære som var god som avslutning på kvelden.

En fornøyd Astrid S

Astrid S sto oppe på scenen og var rimelig fornøyd med den varme applausen fra sine tilhengere. Noen av dem kom til og med fra utlandet, i tillegg til hjembygda Rennebu etc. Tatt i betraktning det dårlige været som var meldt, var det godt med folk i Borggården.

Appellerer til flere aldersgrupper

Publikum var i flere aldersgrupper, alt fra ungjenter til folk på 50 pluss, kanskje også 50 pluss pluss. Artisten appellerer i alle fall til flere aldersgrupper.

Det var noen der som kunne tekstene til Astrid S bedre enn meg, for å si det sånn. To av dem sto ved siden av meg, og de var helt klart fans. De syntes det var en fin konsert med en artist som behersker scenekunsten, og at det var god variasjon i opptredenen. Imidlertid var de enige med meg i dette med basslyden og det instrumentale i første fase av konserten.
Det viste seg at vi alle hadde sett henne på Tydalsfestivalen noen år tidligere. Jeg begynte etter hvert å tenke på denne konserten. Det var kanskje litt likt det vi så i Borggården flere år senere. Det er nok her skoen begynner å trykke etter hvert. Fornyelsen banker litt på døra nå. Noe var imidlertid nytt. Det gjaldt for eksempel sangene fra Hver Gang Vi Møtes. Disse kom ikke før i fjor. Programmet ga Astrid et løft i både popularitet og antall «streaminger.» I klingende mynt ble 2025 et år med over fem millioner i overskudd.

Som en oppsummering vil jeg si at Astrid S er sjarmerende. Visst er hun slank, pen og elegant, og det pleier å hjelpe i denne bransjen, men jeg synes ikke dette er påtrengende overfor publikum. Hun har definitivt sjarm, men hun har også blitt en artist som håndterer live-konseptet godt. På grunn av de innvendingene jeg har kommet med, vipper terningen litt nedover, men jeg ender på terningkast 5.