Sara Fjeldvær er for tida ute og presenterer sitt siste album for publikummet sitt. De var i Oslo på fredag kveld og nå i Trondheim på lørdag. Konserten ble som ventet i tråd med stemningen på den siste plata hennes, rolig og stillferdig med noen intense partier ut i sjangeren psykedelia.
Jeg har nettopp skrevet om det siste albumet til Sara Fjeldvær, Love and other songs. Jeg vil derfor her prøve å få frem litt om hva som kan være forskjellen på konsertversjonen og plata.
Hun spilte naturligvis for det aller meste fra den siste plata si. Det var bare tre sanger som ikke var der. To av dem kom fra den nest siste fullengderen hennes fra 2024, Stars, og den siste «Don’t come around» er fra en EP som ble gitt ut i 2022.
Det åpnet stillferdig med «When it comes to love.» Atmosfæren fra plata var slått an. Sara stilte her som en ren vokalist og sang nydelig sammen med akkompagnementet fra gruppen. Vi tilhørere fikk roen over oss. Dette gjorde hun på de fleste sangene, men spilte akustisk gitar på noen av dem. Til vanlig er Sara Fjeldvær også pianist.
Country-låten «All you do» kom tidlig i settet. Dette er den mest typiske sangen i denne sjangeren på plata, med country-knekk i vokalen etc. Det ble også en gitarsolo her på en 12-strengs elgitar.
I det hele tatt var det interessant å følge med på gitarspillet. Det var mange både lange akkorder og lange toner. Til tider var disse overstyrte. Det var interessant å høre hvordan dette ble lagt inn i helheten. Et annet eksempel på dette var den tilnærma rockelåten «Going home.»
Åpen til sinns
Sara sa selv at hun hadde følt seg nummen av alt som skjedde i samfunnet, og at «Come Undone» handler om det.
Den andre sangen fra Stars avsluttet hun med. Det var «We all know all too well.” Her hadde hun også et budskap, og det var at vi måtte være litt mer åpne til sinns og prøve å se saker fra flere synsvinkler. Hun brukte ungjentene i Kristelig Folkeparti som eksempel – de nye, norske «tradwives-ene.» Det brummer kraftig i maven min når jeg hører disse snakke, men ok, Sara mente de har noe å komme med. Hun likte selv å lage mat.
Konsertversjonen kontra plata
For meg kom det tydeligere fram hvilke instrumenter som var i bruk til enhver tid, og hvordan dette fungerte i helheten.
Jeg traff også en kvinnelig skribentkollega. Hun syntes at vokalen fungerte enda bedre på scenen. Jeg tok meg litt i det at jeg ikke hadde tenkt på det. To oppegående damer ved siden av meg i baren sa det samme. De følte at sangen ble luftigere og mindre bundet. Den kom muligens enda nærmere. Det samme var det med koringene. De fremholdt også tekstene til Sara Fjeldvær som de syntes ga dem noe. Det var også i partier med høy intensitet og kraft hvor Sara kanskje fikk vist seg enda mer frem som vokalist på scenen.
En artistkollega av Sara uttalte seg også litt om dette. Hun mente at en plateversjon og live-utgave av en artist kan uttrykke ulike sider rent musikalsk. Jeg hadde tenkt litt i samme retning. Det vi hører på plata, er tatt opp i et studio og formidlet gjennom et digitalt opptak.
Gode musikere
Musikerne til Sara Fjeldvær er en blanding av medstudenter fra Jazzlinja på NTNU og musikere i gruppen Impossible Green
Ellers var Johannes Konstad Brevik med og gjorde en solid jobb på elgitar. Arrangør, keyboardist og vibrafonist Amund Storløkken Aase ser ut til å være en viktig brikke i helheten. Rytmeseksjonen med Andreas Rukan på bass og Øyvind Leite på slagverk har tilpasset seg musikkstilen til Sara Fjeldvær godt. Jeg synes også at rytmikken i slagverket av og til sto litt i motsetning til rytmen i vokalen. Dette var litt spennende. Øyvind Leite har tidligere spilt i avantgarde-duoen Reiche.
Takk for i kveld
Sara Fjeldvær takket publikum for oppmøtet og entusiasmen underveis. Det var flere som kommenterte at de hadde likt stemningen i opptredenen. Konserten varte i én time, litt kortere enn en vanlig konsert. Det eneste jeg tenkte på, var at Sara kunne jobbet litt mer med praten mellom låtene. Hun fremstår sjarmerende, men kanskje ikke helt verdensvant på dette området. Personlig liker jeg å høre mer om bakgrunnen for sangene etc. Damene ved siden av meg i baren var ikke helt enige. De så på denne talemåten som litt «cool» og noe som fikk artisten til å se litt hip ut,
PS. Jeg må si litt om lokalet, for det er nok ikke godt kjent for en del av leserne. Tyven er en blanding av en pub og en klubb i Dronningens gate. Det er ei scene for live-musikk her, og det foregår konserter, men de bruker mest DJer. For live-musikk er det kanskje best for om lag 100-150 tilhørere.
Vær den første til å kommentere