¡BangBang Watergun! ute med debutplata Colors

Foto: Martin Bremnes
Det er duket for et nytt tilskudd på den stadig voksende stjernehimmelen av funklende norsk soul/funk. Nordisoul? Nordi-funk-pop-soul-hop? Denne gangen er det ¡BangBang Watergun! sitt pulserende debutalbum Colors som slenger seg på bølgen med leken distanse til sine sjangerfrender i band som Fieh og Mall Girl.

Vurdering

¡BangBang Watergun! – Color 4/6Karakter 4
Høydepunktene åpenbarer seg

Bandet består av drevne musikere som flere vil kjenne igjen fra andre gode prosjekter i musikk-Oslo, uten at disse farger for mye av på dette prosjektet. Colors får både rom til å puste og til å stå på egne bein. Det hjelper kanskje også at plata er sluppet på Bugge Wesseltofts Jazzland Recordings, hvor vi også finner spennende prosjekter som Why Kai, Neon Ion og Maridalen. Kvalitetsbevisst sjangersprik!

Allerede tidlig på plata begynner høydepunktene å åpenbare seg

Allerede tidlig på plata begynner høydepunktene å åpenbare seg – singelen «two for two» står tydelig frem blant både forgjengere og etterkommere som en leken og syrlig søt poplåt som lar den nesten videospill-liknende synthen få leke seg innen rammer som virkelig lar den sveve til svimlende høyder. Den blir et viktig knagg for bandet å henge sjangerreferansene sine på og er toneangivende for hvordan kvintetten leker seg med instrumentene sine gjennom resten av spilletiden.

Leken popmusikk

På låta «wine» kan det høres ut som om indiebandet virkelig har funnet sin nisje. Noe mer tilbakelent og med sjarmen skrudd opp til 11. Her har vi samspill som flyter så det låter bortimot fargerikt, og «wine» er en låt som høres ut som en badebombe! Vokalist Ragnhild Moan etterlyser mer vin til daten, og maner samtidig frem bilder fra en bytilværelse i tjueårene som er like søt som den er usikker. Kanskje er vi heldige og ser denne sounden modne som årgangsvin til neste album?

«wine» er en låt som høres ut som en badebombe!

«make em blu» føyer seg til i denne kavalkaden av lekne og søte poplåter. Denne forholder seg til disse vedvarende og varierende inspirasjonskildene sine uten samtidig å legge disse kortene veldig åpenlyst på bordet. Her er det morsomme rytmer og beats som understreker og løfter frem atmosfæren uten å samtidig være så alvorlig at den kveler lekenheten man møtes med. En låt man stadig kommer tilbake til etter å ha blitt kjent med resten av albumet – et spor som fort burde kunne finne veien til samtlige spillelister!

 

Vendepunkt i temperament

På låta «disperse« møter man et vendepunkt i temperament hos den notorisk lekne indie-kvintetten. «disperse» støtter seg på instrumentering som er et sted mellom Mezzanine-era Massive Attack og videospilleffekter fra 2009. Vokalen klarer så vidt å holde fast i tøylene, støttet godt av kanskje den morsomste teksten på albumet, men markerer seg tydelig som en utstikker på albumet. Om det er på godt eller vondt at låta stikker seg ut er vanskelig å spikre helt fast, for den eksisterer innimellom et knippe mer lavtempo-låter som kvikt flytter lytterens fokus over på den noe tilbakelente groovinga som preger den samlede lytteopplevelsen som ¡BangBang Watergun! byr opp til dans med.

Virkelig et band å holde øye med!

«white gold» var en av de singlene som virkelig satte spor i underbevisstheten – aner vi en inspirasjonskilde i hiphop-artisten noname? Hos nordmennene er hiphopen i streng regi av NMH, bassen og synthen later til å bli ordentlig gode venner i løpet av disse minuttene. Spesielt gøy er det også når bandet er med på å kore litt – en finfin kontrast til Moans superfine, kontrollerte tilnærming til funk-hop vokalkunster. Om mulig ENDA mer gøy blir det når vi blir servert en smakebit på en skingrende gitarsolo som etterlater lytteren ekstremt lysten på mer. Skru opp gitaren! En ordentlig høydare.

Hele albumet er preget av flere korte låter bestående av mellomspill, eller interludes, som tjener atmosfæren meget godt. Samtidig får disse sørget for å ankre plata lenger utenfor den typisk norske soul/funken og heller legge til kai et koselig sted mellom hip-hop og trip-hop. God sirkelkomposisjon blir det også av det når den siste låten «boring eyes» dukker opp ved midtpunktet på plata, men da som et utdrag spilt bakfra. Gøy!

¡BangBang Watergun! virker som et band det må være fryktelig gøy å få med seg live – mens man venter i spenning på hvor dette prosjektet tar veien på kommende utgivelser. Virkelig et band å holde øye med!

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*