Behagelig og egensindig Hannes

Slentrende, nesten uanfektet og samtidig polert og mykt behagelig. Sånn opplevde vi Hannes og hans sekstett på Parkteatret torsdag 12. februar. En trivelig kveld ble det med både tander og mykt ørefyll med elementer av først og fremst soul pop, r’n’b og jazz. Vi skal heller ikke glemme keitete dans og skuling med armene på ryggen mens hovedpersonen  lot musikerne gjøre jobben på sitt vis.

Det er noe eget og ekte over den albumaktuelle svenske indie-r’n’b- artisten Hannes  Jonsson sine forsmådde kjærlighetssanger og såre mannlighet. Den første egne konserten i Norge, etter opptredenen på Langs Akerselva tidligere, viste prov på hvor trivelige og behagelige 32-åringens låter er. Med  vakker, tander vokal og enkle dansetrinn sjarmerte den storvokste karen som står i fokus. Det er ærlig og det er trist. Hannes gir uttrykk for lengsel og selvtvil. Samtidig er det en trygg og sikker artist som står foran oss der på scenen.

Han har også et utmerket lag musikere og en fin musikalsk variasjon der det  spenner mellom akustiske gitarer og wah wah-pedal-utskeielser eller catchy synthmelodier og øm, smektende r’n’b i Frank Ocean-landskap. Andre øyeblikk er det mer  jazz a la The Real Group. Måten de balanserer det mer nedskalerte og det mer detaljerte på er besnærende og låtene er både tandre og smittende.  Man kan se at publikum koser seg, ikke minst de kvinnelige, og duver forsiktig med til de myke rytmene.

Stockholmsvy

Egentlig ser han det selv som en duo med medlåtskriver Marcus White, men White tar i hvert fall ikke noen fremtredende plass på scenen. Der er det først og fremst Hannes selv det handler om hva gjelder publikums oppmerksomhet, selv om det altså gis mye plass til instrumentale partier hvor man kan se svensken selv stående med armene på ryggen nytende musikken.

Unntaket er en  mer a capella-aktig låt hvor de alle samles i ring i front for samsang.

Aller best er nok fremdeles «Stockholmsvy» som fikk avslutte hovedsettet med sin slentrende sjarm (men dessverre uten den fremragende vokalen til waterbaby) og sin relativ enkle melankolske melodi. Bortimot uimotståelig vakker og fin er den.

Men det er langt mer  å hente for dem som vil grave litt dypere bak denne farsotten av en slager som også har gått sin seiersgang i Frankrike og Tyskland  takket være benyttelse i såpen «HPI» og en IKEA- reklame.

Tidvis skikkelig fint

Ekstranummeret er symptomatisk for mye der den åpner slik:

«I am like a star/First I shine bright then I fall/ You are like a scar/You look cool and you’ll always be here with me,» før det hele faller i grus og vi får en angrende, selvbebreidende protagonist:

«I keep doing my shit, guess I just think with my dick/You come through to my city, next week no longer with me/Oh, everybody got something on their mind/While I just waste mine one more time.»

Med denne erkjennelsen drar vi reflekterende hjem. At vi har sett en fremtidig, muligens allerede etablert (singlene har jo tross alt allerede vært ute og populære i fem års tid tross at albumet først kommer nå) stjerne på den skandinaviske pophimmelen råder det ikke tvil om.

Rett og slett tidvis skikkelig fint var det.

Bildegalleri: Ole Skog