Bersærk – SOL

De danske hedenske rockerne fra Bersærk har snart holdt på i ett tiår. Midt i Koronaepidemien har de ferdigstilt sitt tredje album, SOL. Det kom ut 23. oktober på Nordenvind Musikproduktion. Og Odin, som de leverer her.

Vurdering

Bersærk – SOL: 6/6

 

Jeg hadde ikke hørt mye om eller fra Bersærk før nå, annet enn at noen av deres sanger hadde dukket opp i min Spotify «Discover Weekly»-spilleliste – ikke så overraskende for noen som hører på blant annet gammel Black/Viking Metal og alternativ skandinavisk Rock generelt. Mitt første inntrykk da? «En dansk blanding av Dunderbeist og Kvelertak» – ganske bra og fengende. Men etter et dypdykk i SOL må jeg relativere denne litt overfladiske vurderingen. Så la oss begynne fra starten.

Hedensk Rock som forener det gamle og det nye

Bersærk spiller «hedensk Rock», som har som ambisjon å forene de gamle nordiske verdier og livssyn med en kontekst i nåtid, med tekster inspirert av både historiske/litterære tekster og dagens nyheter. SOL som album følger denne ambisjonen og tangerer «menneskets kamp gjennom krig, død og forfall for omsider å nå til gjenfødsel og seir». Rent musikalsk fortsetter sangene på skiven med de forrige utgivelsers klangpalett, men utvider den med en iblant mer industriell tone, passende til SOLs apokalyptiske og post-apokalyptiske kontekst.

Dette nevnte tese-antitese-syntese-forholdet, som ikke er ukjent for alle som kjenner til nordisk hedendommens/Åsatros konsept om ragnarok og gjenfødelse, blir tydelig både i rekkefølgen av sangene på platen og i bandets utrolig store båndbredde av musikalske grep: Ingen sang er helt som den andre eller monoton sett for seg selv, men full av bytter mellom konsepter; samtidig som overgangene i hver låt og overgangene dem imellom er preget av en fantastisk passende flyt. Med andre ord: Bersærk (hovedsakelig bandets gitarist og sang- og tekstansvarlig Lars Evers) har vist en svær portefølje av hva de kan og hele tiden satt musikken treffsikkert i en passende dramaturgisk kontekst.

Syntese av det martialske og det filosofiske

Når vi ser på selve sanglisten, så begynner post-apokalypsen passende nok med «Verdens Ende», en sang med rolig intro (og outro), fulgt av repetitive riffs og vokalisten Casper Roland Popps fantastiske sangstemme og en akustisk bridge. Allerede her har vi bytter fra rolig til raskt, fra sitte-rundt-bål-i-skogen-stemning til å gjemme seg i en industriruine mens bombene faller.

Andre sangen på skiven, «Blod og Stål», er den første av flere som inneholder en «marsjerende» takt i forbindelse med rockende riffs og en fin bruk av tremolo – og er en av skivens martialske sanger, sammen med «Tryk avler Mottryk», «Blodmåne», og selvsagt «Kæmp!» (som jeg tror kommer til å velges av flere kampsportutøvere som inngangsmelodi i årene fremover). Når jeg da kaller disse sangene for «martialske», betyr det ikke at lytteren her kun får «rett-i-kjeften»-rock – men i tillegg til denne også alltid melodiske intros, outros og bridges av en mer roligere art – her viser bandet blant annet tale-, kor- og til og med strupesang med klar hedenske, mystiske undertoner, kontrastert av samples fra nyheter eller sambandsopptak av ulike slag.

Tre av de andre låtene danner da kontrasten til de krigerske sangene – her har vi «Dødsvals» med Wardruna/Heilung-aktige trommer og fioliner (!) til slutt; «Midgardsbrand» –  min favoritt fra skiven, sangen om hvordan vår verden brenner, hvor en rock’n’-roll-intro følges av episke ekkoeffekter, og hvor Popp synger på en måte som kan minne om en dansk Nick Cave; og den (bortsett fra samples) instrumentale ambient-sangen «AHKI». Heller ikke her får lytteren låter av bare en klar art – alle tre inneholder også klart hardere partier.

SOL er intet mindre enn et mesterverk

De to låtene som henholdsvis starter og avslutter albumet, «Verdens Ende» og «SOL», markerer syntesen mellom krig, død og gjenfødsel, og speiler hverandre – hvor «Verdens Ende» introduserer lytteren for (post)-apokalypsen og glir over i en rolig outro med akustiske gitarer, begynner SOL med en ambient-intro på hele to minutter, for så å gå over i de nevnte marsjerende taktene og så til slutt avslutte hele skiven, (også innholdsmessig, «fra drepen til seir») i en episk kulminering av de hedenske konseptene krig, død, gjenfødsel.

Hele albumet, som gitaristen/mastermind Lars Evers, vokalisten Casper Roland Popp, bassisten/gitaristen/alt-mulig-mannen Jens Moss Thorsen og trommisen Simon Gleerup Meiner har skapt her, i samarbeid med kunstneren Ræveðis (som ellers driver med Galdr, Seiðr og annet gammelnordisk trolldom) er intet mindre enn et mesterverk av filosofi og religion, krig og død, seier og gjenfødsel, moderne «groovy» rock og ideer fra hedensk jernaldermusikk.

En sterk anbefaling til alle som er glade i rock generelt, en enda sterkere anbefaling for oss som liker både Rock og bands som står på scenen med hjemmelagde trommer, totem og masker; og setter pris på dypgående konsepter i tekstene og martialske klangatmosfærer.