Blandet hitparade med Duran Duran

Å møte sin egen barndom i døren med et voksent blikk kan være både fascinerende og pinlig. Sånn var det også da vi så den i dag mer tynnhårede kvintetten Duran Duran ta for seg sine 1980-tallsslagere i Unity Arena i Bærum fredag 2. oktober på turnéåpningen av Free To Love Tour. Enkelte låter har faktisk tålt tidens tann godt, andre har vokst og noen låter mer foreldet.

Starten er rimelig sterk og kraftfull fra gruppen som tok navnet fra en karakter i Roger Vadim-filmen Barbarella. Instrumental-versjonen av deres ferske singel «Free To Love» har blitt avspilt i det de entrer scenen. Den britiske nummer en-slageren «Is There Something I Should Know?» fra 1983 kommer som første låt, tett fulgt av «The Wild Boys» fra Arena og deres bidrag til James Bond-soundtrackene «A View To A Kill» fra filmen med samme navn bare med en liten snutt av «The James Bond Theme» i mellom.

Please, please tell me now
Is there something I should know?
Is there something I should say
That would make you come my way?
Do you feel the same?
‘Cause you don’t let it show

«A View To A Kill» låter akkurat så karakteristisk Bond og actionmettet småfarlig, som den skal. Vi kan se publikum gispe etter pusten av glede og det er mye fin dans å observere nede på gulvet. Tross at dette var en konsert med sitteplasser, reiser samtlige seg så fort bandet går i gang. Kun under support Skaar sitter de høflig avventende. Det blir også mye allsang utover aftenen.

Duran Duran Free To Love Tour

Fint driv

Det er også prangende visuelle snutter i bakgrunnen selv om ikke alt er så veldig sofistikert eller nødvendigvis tett tilkoplet det musikalske og lyriske innholdet. Mest påfallende er misforholdet mellom Slayer/Iron Maiden-aktige hodeskalle og flammer bakgrunnen og låten om kåte gutter i «The Wild Boys,» selv om det nok også kan anses som en form for manndomssymboler.

På sett og vis har jo også noen av låtene et storskjermtilsnitt ved seg som krever visualisering, slik vi altså får.

Det er et fint driv over det hele og de er gode feststartere til et for det meste godt voksent publikum (noen har tatt med seg de nå voksne barna sine) som har kommet for å oppleve gruppen som ble innlemmet i Rock And Roll Hall Of Fame for noen år siden. Bak den glansede high fashion-overflaten var det også tilstrekkelig egenart og annerledeshet til at Duran Duran nådde ut også til de som ikke bare hørte på hitlistene. Men er dette i behold nå i dag? Hva er det som har gjort at gruppen har fått fornyet interesse og igjen kan spille arena-konsert?

Duran Duran anno 2026 utgjøres i dag av fire av de fem personene de fleste forbinder med gruppen. Gitarist Andy Taylor forlot bandet (etter prostatakreftplager) og er erstattet av Dom Brown som også har vært med på deres senere album. Helt sentral er naturligvis vokalisten Simon Le Bon som i stor grad har den karakteristiske overskridende, følsomme stemmen intakt. Noe slitasje på stemmebåndene har nok gjort den noe tynnere altså, men den har sin karakter og unike uttrykk.

Analoge pumpende synthlyder

Derimot fremstår han her som langt mer ydmyk enn vi hadde forestilt oss der han gjentakende forteller at de gleder seg til å spille ulike låter og hvor begeistret de er for Oslo, deres favorittby. Før nye «Free to Love» innrømmer han sågar at: – Vi gleder oss til å spille denne, om dere gjør det til å høre like mye, vet jeg ikke.

Dansingen er entusiastisk, men kanskje litt keitete for en vi holdt som en playboy og forbilde andre menn drømte om livet til med yachter, fine klær og pene damer?

Nick Rhodes med sine analoge pumpende synthlyder og John Taylors ganske originale basslinjer er også viktige elementer. John har fremdeles høye kinnben og en imponerende hårmanke der vokalisten og keyboardisten nå er betydelig tynnere i håret og kanskje ikke like påfallende sex-symboler som de var i glansdagene. Han lykkes også fremdeles med å fremstå umåtelig kul.

Kvinnene i flertall

Roger Taylor slår fremdeles trommene. I tillegg har de med seg to kordamer, Anna Ross og Rachel O’Connor som er dansere når de ikke har vokal oppgaver. På enkelte sanger bidrar også saksofonisten Simen Willescroft. Det er mest fint, men noen av hans soloer blir kanskje i overmåte cheesy med dagens ører ?

Det er langt fra like glamorøst som tidligere, men det fungerer på et vis.

Etter en voldsom uling fra Simon Le Bon og påkalling om at vi skal gjøre det samme kommer «Hungry Like The Wolf». Lydbildet av noe som vi opplevde som elegant og moteriktig synthdrevet new wave eller new romantics som vi betegnet det i en slags rak linje fra David Bowie og Roxy Music, men også med elementer av disco og synthpop. Musikk som hadde særlig sterk appell til jentene, men også vi gutter som ville være kule og litt mer åpne likte.

Det er heller ikke noe tvil om at kvinnene er i flertall i arenaen denne kvelden ivrig dansende mer eller mindre kvelden igjennom, mennene for det meste mer stillestående observerende tross at enkelte av mitt kjønn også tør opp og lever seg enormt inn i musikken mot slutten.

Lekne versjoner

Versjonene av låtene er lekne, men forholdsvis tro til originalene. Ingen store endringer hva vi kunne merke, og vi får mange av deres fineste låter.

Så kommer det første store mageplasket i form av deres versjon av ELOs «Evil Woman.» Fremført helt greit, men det oppleves totalt unødvendig og ute av kontekst, dessuten på bekostning av sentrale låter i deres egen katalog.

Når legacy-artister begynner å ty til andre samtidige akters mest kjente slagere går det mot slutten. Da har de allerede skvist sine egne mer enn nok. Samtidig var det faktisk flere av Birmingham-gruppens aller beste låter som ikke ble spilt i det hele tatt denne kvelden! Eller hva sies om låter som «The Chauffeur», «Careless Memories», «Night Boat», «Anyone Out There?» til og med «Union Of The Snake»?

Det rare med det hele er at publikum også så tydelig responderer og verdsetter Duran Durans egne låter så mye mer. Så fort det kommer en cover setter mange seg ned, så fort de er tilbake i eget repertoar, er de på beina igjen.

Balladene funker best

Unntaket er kanskje når «Girls on Film» går over i «Psycho Killer» (som de tolket i 2023). Her må det like fullt tilføyes at dette blir småtteri for de av oss som kunne oppleve David Byrnes egen fremføring i Sofienbergparken i sommer.

Deres tolkning av Rick James «Super Freak» er strippet for alt det som gjorde låten potent. At de også har covret den på plate gjør ikke inkluderingen her mer nødvendig, men de velger altså å ha den i medley med «Lonely In Your Nightmare» og coveren av Grandmaster Melle Mel & Grandmaster Flash’s «White Lines » er i beste fall malplassert. Riktignok danser de mest krampaktig feststemte videre til disse også og minnes kanskje å ha hørt disse låtene på fest i ungdommen. Flertallet setter seg avventende ned og venter på at gjengen skal komme tilbake på sporet og gi oss flere av sine egne slagere.

«The Reflex» fra Seven And The Ragged Tiger fungerer godt i så måte. Det vet også mannen som ble født i Bushey, Hereford, veldig godt. Noe euforisk og hektisk, men også passe catchy får den i gang publikum.

Det er likevel med balladene de kommer aller best fra det.

– Denne låten pleide vi å dedikere til Ukraina, nå er det så mange konflikter og fæle ting som skjer over alt at vi tilegner den til alle som sliter, introduserer frontmannen «Ordinary World» – som første av to rolige sanger fra det selvtitulerte 1993-albumet.

Begeistret dans

På neste, «Come Undone», stepper den ene koristen Anna Ross frem og synger duett. Hennes vokalregister er mildt sagt enormt, og stiller ham lett i skyggen vokalmessig selv om hun gir ham plass. Denne typen sjelfull voksenpop behersker de godt.

Det kan vel i grunnen diskuteres hvor bra «Notorious» er, men det er noe funky, hissig oppmuntrende over den selv om den aldri når samme høyder som samarbeidspartneren Nile Rodgers eget materiale med Chic, osv. Den kan også oppleves som enerverende eller plagsom og er langt fra for alle. De tilstedeværende lar seg sjarmere. Dansen er begeistret og driftig, andre ganger frimodig.

Blodfansen gleder seg over at «I Dont Want Your Love» fra Big Thing er inkludert i settlisten for første gang siden 2019. Anmelder er mer likegyldig da jeg ikke oppfatter den som blant deres beste, men plages heller ikke.

Nye «Free To Love» er skummende, dansbar , men også relativt forglemmelig.

Tidvis moro

Gladere blir jeg av gjenhør med «Planet Earth» fra debutalbumet før jeg stiller meg lett undrende til den voldsom gode responsen helt greie «(Reach Up For The) Sunrise» får.

Så kommer den nevnte medleyen hvor «Girls On Film» går over i «Psycho Killer» til slutt. Her får vi beskjed om å hente frem våre fineste smil, Nick Rhodes skal nemlig fotografere oss mens de spiller den første låten.

Ekstranumrene er åpenbare høydepunkter selv om det åpner litt cheesy når Le Bon drar i gang allsang til The White Stripes «Seven Nation Army» før vi får deres aller beste i form av svøpende vakre «Save A Prayer» der publikum synger i veksel med den snart 68-år gamle vokalisten på hans oppfordring. Flamboyante «Rio» sitter også godt i de tilstedeværende ører og gir kvelden en fin avslutning. Fine tidsbilder fra da jeg selv var omtrent like gammel som mine egne barn er i dag.

Da har vi også opplevd Duran Duran i levende live. Det var tidvis moro og de har sitt ettermæle i behold tross at konserten nok kommer veldig langt nede på min personlige rangering av årets fineste konsertopplevelser. Middelaldrende menn og kvinner trenger også en fest og et samlingspunkt. Der fungerer fordums helter fremdeles som godt lydspor, i hvert fall så lenge de klarer å holde seg til egne sanger. Det er ikke lenger like livlig, teatralsk ansporende ellers sexy, men underholdende og passe gøyalt alt i alt.

 

Bildegalleri: Jonathan Mazin