Bleech 9:3 på Pstereo 2026

Det irske bandet Bleech 9:3 ble i festivalprogrammet til Pstereo omtalt som et slags Nirvana fra Dublin. De ble også sammenlignet med bysbarna Fontaines D.C. Vi dro i Sirkusteltet for å sjekke om det var hold i påstandene.

«We’re Bleech 9:3 from Dublin, Ireland,» proklamerte vokalist, gitarist og frontmann Barry «Baz» Quinlan til publikum, før han ga skryt til teltet «It’s a very nice little circular arena you’ve got here.»

Og ja, det er en tøff konsertscene de har rigget opp på Pstereo, rett og slett et godt gammeldags sirkustelt, hvor lyden faktisk var veldig god. Vokalen var klar og tydelig og gitar, bass og trommer låt kompakt og godt.

Og irene gjorde en til tider strålende figur inne i teltet med sin musikk. Musikken må nok kanskje sies å ligge nærmere Nirvana enn Fontaines D.C. Uansett musikalske referanser, var det et velspilt og energisk firemannsband som var tydelig spillesugne.

Høy gitarføring

Bandet har ennå ikke kommet med et helt album, derimot har de gitt ut en ganske så fin selvtitulert EP, og det var herfra det meste av låter var fra.

På tross av at vi sto en stund i kø for å slippe inn i teltet, hørte vi det gnagende riffet og den funky bassen fra låten «Jacky» gjennom teltveggene ganske tidlig i settet. Tøft!

«Jacky, he went away, threw it all to the flames/He said, «I’m never coming back no matter what you say/’Cause you don’t know my life and you don’t know the pain/And I feel so wrong stuck where I can’t stay,» synger Quinlan i «Jacky,» og det kan antagelig avspeile livsituasjonen han og gitarist Sam Duffy var i da de møttes i rehab og bestemte seg for å starte band.

Inderlighet og intensitet

Stikkord for musikken er intens og sterk vokal, Quinlan går temmelig høyt opp i spekteret uten at det er noe brist i stemmen.

Bassist James Quinlan (bror til Barry Quinlan) er fremtredende i lydbildet og bruker ofte fuzz-pedal. Trommis Luke O’Neill hamrer rytmen på energisk vis, og før nevnte gitarist Sam Duffy har høy gitarføring gjennom hele konserten. Duffy får ekstra pluss i margen for å stille med The Brian Jonestown Massacre-singlet.

Bandet scorer svært høyt på inderlighet og intensitet og selv om grunge ikke er min favorittsjanger ble jeg revet med av konserten til Bleech 9:3. Pur entusiasme har aldri vært feil. Når siste låt toner ut i feedback fra gitarene går jeg ut av teltet med en god følelse.

Fireren jeg gir dem er en sterk firer.

Fotogalleri: Tor Atle Kleven (www.kleven.net)