Sommerfest Festningen er et bare to år gammelt arrangement som vektlegger festmusikk, og som gruppe nummer tre på fredagskvelden kom veteranene fra 1980-tallet, Bobbysocks ut. Med brede smil entret duoen scenen sammen med et knippe trøndermusikere. Jubelen var ellevill fra det unge publikummet foran scena.
Vurdering
Bobbysocks på Sommerfest i Trondheim 4/6
Bettan så utover den ungdommelige folkemengden på om lag pluss/minus 20 år og ropte lattermildt og ironisk: «Hvor er foreldrene deres?» Spørsmålet var i høyeste grad relevant. Det er tross alt 40 år siden de vant den internasjonale Grand Prix-finalen for Norge i 1985, Eurovision Song Contest.
Hva skal vi si til Elisabeth Andreassen? Hun kunne likeså godt etterlyst besteforeldrene også. Bobbysocks sitt kjernepublikum er nok nå i 60- og 70-årene, og en del av dem er kommet i besteforeldre-segmentet. Disse er blitt for gamle for fæstivala, sjø! De sitter hjemme og venter på at barn og barnebarn skal komme hjem og med glødende entusiasme fortelle om sin konsertopplevelse. Masse bilder er heller ikke å forakte, skulle jeg tro.
40 år siden sist
Ifølge de to selv så var det om lag 40 år siden sist de sto på scenen i en festival. Et litt lurt smil fra de to da de sa dette, men ok. Hvis vi nå går 40 år tilbake, så gjennomførte Bobbysocks en turné i Norge hvor de i gjennomsnitt hadde 10 000 tilhørere. Det toppet seg i en park i Bergen hvor det møtte frem 50 000. Dette var på den tida et svært høyt tilskuertall. Norge hadde færre innbyggere, og det var ikke så vanlig å stille opp på utendørsarrangementer.
Ifølge de to selv så var det om lag 40 år siden sist de sto på scenen i en festival.
Ellers var Bobbysocks rundt om i Europa og verden og sang én sang på den tida. Det ble nå listetopp i Belgia og nummer 24 i England. Her hjemme var de jo naturligvis øverst på hitlista. Nostalgien var ellers fullkommen når til og med korist Kari Gjærum kom på scena. Hun var med i fialen i 1985 også. Hun hadde med seg to trondheimsbaserte jenter, Christin Hoff og Mildrid Seljemark.
Dagens konsertrepertoar
Vi fikk deres første hit «Radio», før de fulgte opp med et potpurri over noen av de mest kjente sangene sine.
Etter dette startet det tradisjonelle Bobbysocks-repertoaret. Vi fikk deres første hit «Radio», før de fulgte opp med et potpurri over noen av de mest kjente sangene sine. Her kjente jeg for eksempel igjen låtene «Johnny And The Dancing Girls og «Heroes Never Die.»
Noe uventet var de to neste sangene solonumre. Elisabeth Andreassen sang en sang til hyllest til den nå 70 år gamle Rolf Løvland. Dette var sangen «Danse.» Hanne Krogh kom med en fra en av sine soloplater, «Ikke gi deg jente.» Denne handler om det dramatiske livet til bestemora hennes.
Alt dette er greit nok, men denne konserten var bare på 40 minutter, og da kunne de kjørt et utelukkende Bobbysocks-repertoar. De har mer enn nok å ta av der. De har tross alt gitt ut tre album.
De to mest kjente sangene
Neste sang ut var «Booglie-Wooglie Piggy.» Den er litt representativ for det Bobbysocks gjorde i sin første periode. Da var det noen låter som var litt swing-pregete, og til dels også med litt islett av jazz. Hanne Krogh sa fra scena på fredag kveld at målet hennes med å lage denne duoen var å få til musikk hvor 50-tallet møtte 80-tallet. Jeg vil vel si at hun i alle fall et godt stykke på vei fikk til det.
Da var det noen låter som var litt swing-preget, og til dels også med litt islett av jazz.
Vi fikk så oppfølgeren til vinnerlåten i MGP 1985. Det var den rolige og veldig iørefallende «Waiting For The Morning.» Sangen overgikk nesten «La det swinge» i popularitet her hjemme. Den låter fortsatt virkelig bra. De to Bobbysocks-jentene sammen med de tre koristene får det til å klinge.
Da var det bare én låt igjen. Alle skjønner naturligvis hvilken det var. Det interessante, og litt overraskende, er at «La det swinge» også tenner batteriene i dagens ungdommelig publikum. Det gjør den egentlig til gangs, og det går på både sang, huiing, applaus og swingdansing.
Fornøyde jenter
Da duoen på scena var ferdig, hadde begge et smil fra øre til øre samtidig som de vinket og takket publikum. Et par hyggelige kommentarer fra Hanne Krogh avslutningsvis satte et punktum for konserten.
Da duoen på scena var ferdig, hadde begge et smil fra øre til øre samtidig som de vinket og takket publikum.
Personlig hadde jeg litt problemer med lyden. Det skurret litt for meg. Foran mot scena kom også hovedvokalen litt dårlig frem. Dette bedret seg da jeg flyttet meg bak mot lydteltet. Noe av det samme gjaldt gitarsoloene.
Jeg er likevel rimelig sikker på at dette ga mersmak for de to, og jeg blir ikke overrasket om de dukker opp på flere slike arrangementer. En personlig betraktning er at det sannsynligvis er mange arrangører som vil ha dem, og det kan nok bare være å melde seg på for Bobbysocks.
Vær den første til å kommentere