På Desertfests nest siste konsert på hovedscenen lørdag 10.mai, ble Oslos konsert-storstue Rockefeller fylt med lyden av angst og frykt for den kommende apokalypsen med straffende kraft, da den Oklahoma-baserte kvartetten Chat Pile vrengte ut menneskehetens skyggesider. De løste det hele opp med inngående filmkunnskap og besk galgenhumor.
Med tekstlinjer som «To be lost, to be whole, to be bought, to be sold. To lose hope, to lose God, to find hate, to find law» drar Chat Pile med » The New World» oss inn i sitt syn på den nye verden der det er vanskelig å avgjøre hva som er sannhet, hallusinuasjon og drøm.
Med lurvete bass og trommer, og kinetisk energi, stirrer Oklahoma-kvartetten verdens misére og forfall angstfylt i øynene. Det gjør frontmann med alteregoet Raygun Busch med forakt og empati. Samtidig er de befriende lite selvhøytidelige der han fort strener rundt i bar overkropp med tiltagende ølvom og uten noe fast settliste.
Raygun Busch er like klarsynt som snakkesalig. Når han synger «Why do people have to live outside?» er det vanskelig eller bortimot umulig å ikke istemme den refsende samfunnskritikken som han bærer frem i låten » Why?».
«I’ve never had to push all my shit around in a shopping cart – have you?»
Nettopp denne låten med sine gigantiske, anthem-aktige nedstemte riff får spesielt god respons fra publikum, som både parafraserer tekstlinjene og hiver seg ut i kroppslig bevegelse og verdsettelse.
Der han vralteløper rundt på scenen i bar overkropp med såkalt «dadbod» og barføtt med shorts kan Raygun Busch minne om Sebastian Murphy fra Viagra Boys. Han må bare downe ennå flere øl først.
Syrlig humor og dyster samtidsskildring
Han er snakkesalig som få og leverer scenebanter fylt av syrlig, svart humor.
Han er snakkesalig som få og leverer scenebanter fylt av syrlig, svart humor.
Luther Manhole på gitar, bassist Stin og trommis Cap’n Ron sørger for et sound med elastisk presisjon hvor de alle kan flette inn små variasjoner som holder det levende og dynamisk.
Landskapet og samtiden de tegner opp for våre øyne er både skremmende dyster og realistisk degenerert.
Imperialisme, industrialisert kjøttindustri, krigsivrende ledere og mangel på medmenneskelighet kommer til form og uttrykk.
Vi kan ikke flykte fra det.
Primalt, harskt og barbarisk
Lydbildet er straffende, harsk og like primalt gjennomborrende som tekstene.
Men bandet er likevel nærmere støyrocken enn noen gang metall med sin Sonic Youthske eksperiment-trang og vulgære absurditeter.
Her er også øyeblikk av melodisk skjønnhet i de ofte rå, nesten barbariske låtene.
Når horror blir virkelighet
Men ikke alt er vond sosial realisme fra et degeneret USA og en verden i krig, grådighet og tragedie.
«Kan dere nevne den beste norske skrekkfilmen undrer Busch før han erklærer USA som verdensmestre på horrorfilm med konkurranse fra Japan? Det er omtrent det eneste vi er best på, ellers er nesten alt annet bedre her», poengterer han før han inkarnerer moren Pamela fra «Friday the 13th» på nettopp «Pamela».
Selvsagt er også «I am Dog Now» et av høydepunktene litt tidligere i settet med sitt gutturale raseri av oppsamlet sinne mot matvareindustrien som må putte sukker og dritt i alt av matvarer for å tjene ennå mer på bekostning av allmenn folkehelse.
Refleksjon, larm og Lore
Vi skulle gjerne hatt mer enn de tre tilegnede kvarterene vi fikk på denne festivalen.
Jovisst! Chat Pile var annerledes enn hva vi forestilte oss – hva nå enn det måtte være – men etterlot oss full av tanker, refleksjoner og engasjement.
Å få servert deres frustrasjoner og renskårne larm virker forløsende for våre egne bekymringer for verden.
Vi skulle gjerne hatt mer enn de tre tilegnede kvarterene vi fikk på denne festivalen.
Til gjengjeld fikk vi plenty andre fine inspirerende opplevelser. Ikke bare fra turnékameratene Agriculture (selv om de nok var mest inspirerende), men også fra Slift, til en viss grad Oranssi Pazuzu, Whores og Hippie Death Cult. Ikke minst var Elder sterke og nesten skremmende samspilte der de gjennomgikk albumet Lore fra 2015.
Vær den første til å kommentere