CMAT: brusende, seksualisert lassopop

Med rebelsk, sterkt scenenærvær og godt grep om virkemidlene lager irske CMAT og hennes seks personer sterke band teatralsk dansefest på Rockefeller med instruert linedans og armveiving. Likevel får ikke utskremt anmelder den forventede oppturen fra miksen av pop og country og den sitrende glad-triste lyrikken. Det hele fremstår rett og slett for kalkulert og banalt tross masse gode intensjoner og budskap man kan slutte seg til.

Inspirasjon og forbildet Katy J. Pearson gir oss inderlig singer/songwriter country med kassegitar og vokal som imponerer uten å ta bort fokus fra det storslagne showet flertallet har kommet for. Henne ser vi gjerne med band en egen kveld på John Dee.

Optimistisk høy-energisk stemning

CMAT er rett på sak med «Janis Joplining» fra albumet Euro-Country den irske stjernen som mange steder har blitt arena-artist og kan ses igjen på sommerens utgave av Øyafestivalen 15.august. Kvinnen i sentrum for begivenhetene starter showet oppe på galleriets venstre kant som en ekte diva med denne jazza låten.

Så er det ned på podiet for «Jamie Oliver Petrol Station» og den livlige atmosfæren som skal karakterisere kvelden. Det er en gjennomgående optimistisk høy-energisk stemning med høye knespark og posering over en lav sko.

Det er like morsomt som det er dumt eller fordummende. CMAT er aldri redd for å omfavne det folkelige. Hvorvidt man synes sceneoutfittene til gruppens bandmedlemmer er stilige eller gyselige, beror i stor grad på personlig smak og preferanser. Jeg assosierer teater og revy mer enn ekte countrykultur over antrekkene og cowboyhattene bandet bærer. Antrekkene er i skjæringspunktet mellom bondsk og gay. Er man glad i Melodi Grand Prix og tradisjonell camp homokultur, er oddsene høyere for at man kan like dem.

Stålkontroll over sceneshowet

Munter, satirisk og bekjennende har hun stålkontroll over sceneshowet med store fakter og sterkt scenenærvær. Det er mye energi i omløp og det mange vil si er et kult show. For show og iscenesettelse er det virkelig. Koreografert til fingerspissene og nøye gjennomtenkt. Vi tror like fullt på dette som noe ekte og autentisk. Fiolin og pedalsteel er på plass og begge kommer med lekne, frekke bidrag her og der. Jamie Wolter er en utmerket gitarist og Evie kan fele. Betyr det at vi må like det som helhet?

Under det hele ligger et tristere underlag, det kan være lett å glemme i all glam og humor. Manglende selvfølelse, traumatiske opplevelser man sliter med å legge bak seg er noe av dette. Nå prøver hun å ta tilbake makten og eie sin egen historie og scene, tillate seg å være sexy uavhengig av om mottakerne er enige eller ikke. Og det er mer enn bare greit. Faktisk er det mye bra og befriende.

Er det alltid slik at målet helliger midlet?

Energien er smittende. Folk lar seg lede med i klapping og armveiving. Noen ble kanskje småkåte av all rumpevrikking og åming rundt på scenen av fra kveldens frontfigur eller mennene i trange shorts.

Jeg vil likevel spørre meg, er det alltid slik at målet helliger midlet. Er den vulgære seksualiseringen med all rumpevrikking, ertende tungelek og hentydninger til seksualitet greit fordi det ligger en slags empowering i det hele?

Det er greit og på mange måter fint at hun eier og er stolt av egen kropp og seksualitet.

Muligens var det sårt tiltrengt med en homofisering og omfavning av biseksualitet av countryen slik vi også får fra de mannlige bandmedlemmene med deres posering, klesdrakt og dans. Er det likevel lov å synes dette blir banalt og gir mer danskebåt-vibrasjoner enn av noe raffinert eller sensuelt tiltrekkende? Anmelder tar seg selv stadig i å tenke på Eurovision Song Contest underveis og ikke nødvendigvis på en positiv måte.

På samme måte som jeg synes at den popifiserte lassopopen hennes ofte blir vel forutsigbar. Det er som Dolly Parton har møtt Katy Perry i et veikryss og de har gått sammen om låtskrivningen bare betydelig mer utvannet. Det er lekent, men altfor ofte også mer kitsch enn camp.

Ikke min kopp te

Masse smarte kulturelle referanser som tar samtidskulturen på kornet og både er treffende og ganske morsomme, men når jeg får det servert slik på en scenen sitter jeg ofte igjen med tanken på en slags revyforestilling snarere enn å bli riktig grepet og engasjert i musikken. Det er synd. Dette er nemlig noe jeg gjerne skulle likt mer enn jeg faktisk gjør. Dog skal det sies at jeg får mer ut av å lytte til disse låtene hjemme enn hva jeg fikk av å være til stede på Rockefeller.

Ciara Mary-Alice Thompson er en fin representant for den nye popkulturen med mange gode verdier, men virkelig ikke min kopp te.

Bedre liker jeg det personlig når hun går nærmere country-røttene sine i låten «Lonely» fra første albumet If My Wife New I’d Be Dead gitt ut i 2022.

Vokalen er slående storslagen

Det hersker aldri noe tvil om at dama kan synge. Vokalen er slående storslagen og bærer rommet med stor fylde. Det er heller ikke tvil om at hun kan spille gitar, eller at musikerne hun har med seg er dyktige håndverkere.

Hun snakker om tiden i Bergen med Matias Tellez under innspillingen av andre-albumet Crazymad, For Me og forteller at hun har vært å handlet inn kaviar, majones og favoritten: makrell i tomat og at dette sammen med knekkebrød har vært dagens middag. Akkurat slik det ofte var under innspillingen av den platen da hun var fattig og hadde trange budsjetter å forholde seg til.

Hun er vittig og tar et oppgjør med body shaming og kroppspresset med «Take A Sexy Picture Of Me».

Duetten «Where Are Your Kids Tonight?» – opprinnelig med John Grant- med keyboardist Colm Conlan bringer noe nytt på menyen og er et høydepunkt.
Stemmene komplimenterer hverandre perfekt og gir meg assosiasjoner til både musikaler og 1980-talls filmsoundtrack. Den bittersøte teksten hvor det lyriske-hun på nattklubb anklagende spør mannen hvor barna er i kveld er ubetalelig.

Framifrå showmanship

«Har vi lyst til å løpe?», undrer hun til jubel og sitrende spenning ute i salen før vi får manges favoritt «Running/Planning».

En engasjert tale for Palestina innleder ekstranumrene hvor hun også forklarer sitt artistiske program og kommanderer oss til å ta del i forestillingen.

Nå er det også på tide med en liten danseleksjon. Vi skal i gang med two-step linedans til tonene av tittelkuttet «Euro-Country». Stemningen er påtagelig animert og gledesfylt blant publikum som ivrig slenger seg med før det skjærer over i berusende, enkle rumpesparkende «I Wanna Be A Cowboy Baby», med splitthopp og spark

«Stay For Something» er kveldens siste låt. Hører man spor av REM ved siden av referanser til Kate Bush og Stevie Nicks? Hun introduserer den som sin beste låt og har sannsynligvis rett også.

Entusiastisk forlater tilhørerne det fulle lokalet. De har fått hva de har kommet for. Mest høyenergisk oppstemt pop med noen følelsesladede ballader innimellom. Det er da noe selv om artist altså ikke greide å vinne skribentens hjerte tross framifrå showmanship.

Alle foto: Ole Skog.