Curtis Harding på John Dee

Mye handlet om den utrolige tenorstemmekraften da Curtis Harding gjestet John Dee i Oslo onsdag 17. juni. Men ellers var det også en effektiv kombinasjon av følelser og rytme som bragte soul revival, slop’n’soul kaller han det, i ulike fasonger til de tilreisende publikummerne.

Aller først snakker han om en psykedelisk opplevelse under ett tidligere besøk i hovedstaden – uten å gå inn i detaljer. Her blir den Atalanta-baserte sangeren for vag. Sånn er han også flere ganger senere i mellomsnakket, mumler noe halvt snudd bort før han kniser det bort.

Kokett og spøkende forsøker han å oppnå kommunikasjon med publikum underveis, men lykkes vel bare delvis; også de gangene han tyr til call and response og ber om publikumsdeltakelse. Dels er det nok også den forsiktige norske folkesjelen som står i veien her.

Ikke det altså. Stemningen er god og det er et fornøyd publikum som forlater konsert lokale halvannen time senere.

Baryton vs falsett

Men det var vokalfylden og musikaliteten som var de bærende elementene. Nærmest uanstrengt veksler amerikaneren, som hadde sine første år som backupsanger for Oslo-aktuelle Cee Lo Green (OverOslo fredag) mellom dyp raspende baryton-crooning og luftig, bitende, men også silkemyk falsett.

Det er også et stramt og fint backingband selv om vi vel kan merke at det er tidlig på turnéen og anmelder kunne ønske seg litt mer fills fra trommisen som noe forutsigbart veksler mellom å enten spille på tams eller på cymbaler.

På den ene siden har du den rike brystvokalen, fløyelsmyk sjelfull og med røtter i blues. Andre ganger en klar, uberørt følsom falsett som injiserer spenning og sterke emosjoner.

Gitar og tamburin

Skoleringen i kirkesang og gospel har sannsynligvis hjulpet ham til slik dynamisk beherskelse der brølende soul-rop og stillferdig hvisken har like naturlig plass.

Som regel spiller Harding også gitar, iblant danser han og rister tamburin. Ellers er det bass, gitar og trommer. Mest imponerende er kanskje saksofonspillet til keyboardisten Jeremy Gil. Bassisten overbeviser også veldig.

Det er variasjon i tempo, lydbilder og atmosfærer underveis der de veksler mellom funky partier med hektende groove og mer tilbakeholdent sjelfulle saker. Soul, R&B og funk med innslag av psykedelisk rock.

Vi forlater lokalet med en håpefull, godlynt atmosfære vel overbevist. Dette var nært sagt selvfølgelig bra. Dog kanskje ikke den beste higen på turneen eller en kandidat blant personlige favoritter denne sommeren.