D.R.I: Høyoktan crossover-punk

I tropehete manøvrer kvartetten D.R.I. moshpit, slamdiving og en krysning mellom hardcorepunk og thrash metal med sikkerhet og rutine i bortimot halvannen time i kjelleren på Goldie i Oslo tirsdag 15. juli.

Standarden er høy og likeens tempoet, selv om veteranene må legge inn noen pustepauser her og der. Publikum klarer ikke helt å holde følge hvor mye de enn prøver. Tromsøs Cult Member, for anledningen med Carl Christian Lein Størmer som vikar, varmet de tilstedeværende godt i gang med et bunnsolid sett.

All tvil man måtte ha legger seg så fort Dirty Rotten Imbeciles kjører i gang med «The Application» fra 1992s Definition selv om det kommer bedre låtvare utover. Vi får masse fra klassikeren Crossover som ga navn til hele genren de og navn som Suicidal Tendencies, S.O.D. og Corrosion of Conformity ga opphav til og inspirerte etterkommere som M.O D., Cro-Mags og Municipal Waste. De var ganske enkelt utrolige og fulle av futt og engasjement der de spilte en variert og omfattende gjennomgang av egne låter.

Gitaristen Spike Cassidy og vokalisten Kurt Brecht er de to gjenlevende originalmedlemmene i kvartetten som startet opp i Houston, Texas, men etterhvert etablerte seg i San Francisco. Bassen er det Greg Orr som står for. Også han med langt hvitt skjegg som Cassidy. Brecht har store ringer under øynene, men fortsatt det lange svarte håret og mye energi.

Punk og metall

Den snart 64-årige sangeren – født 24.august 1961 – forklarer og forteller om de klare skillelinjene mellom punk og metall på 1980-tallet og hvordan de ønsket å bryte disse ned og lot seg inspirere fra begge hold. Historien er ærlig og direkte og forklarte bakgrunnen deres. Hvordan de startet opp med å øve i kjelleren til foreldrene hans, om å oppleve at turnevanen deres hadde blitt taua eller stjålet ved et tidligere Oslo-besøk, osv.

Lydbildet er manisk, eksplosivt og kompromissløst eller ondskapsfullt med sine innbitte aggressive riff. Humoristisk og lidenskapelig. De fornyet hardcorepunk med å dra inn elementer fra metall og i særdeleshet thrash. Låtene ble lengre, saktere og mer komplekse, med flere temposkifter i den første mer hurtige skate-orienterte fasen.

Det er gøy med » The Five Year Plan:»

I lose, you win
I lose, you win
I lose, you win
I lose again
But your on my Five year plan
Your time will come

Muligens blir det likevel noe utmattende i lengden med nesten nitti samfulle minutter med så høy intensitet. I hvert fall kunne man merke at folk var litt til og fra moshpiten i front av lokalet og at det tynnes litt ut etterhvert.

Vennlig pogo-dans

At noen forlater piten påvirker ikke bandet på noen måte. De bare kjører på og leverer sin greie. At de ikke har sluppet nytt materiale siden 1995 får bare våge seg. Det er nostalgi dette handler om, og folk vet å verdsette det der de vrenger av seg t- skjorter og mosher rundt i bar overkropp eller lar seg løfte opp eller stagediver i gang en crowdsurf, folk som løper over scenen, knytter nevene eller dulter ivrig på hverandre i glødhet, men vennlig pogo-dans. Her er vi alle forent, tilbyr hverandre øl eller en liten rullings på utsiden i pausen mellom bandene.

Når de er ferdig deler Spike ut små sjetonger med Skanker man-logoen (designet av opprinnelig medlem Erik Brecht) til de på forreste rekke. Viktig å holde legacyen vedlike. De har allerede takket de mange som møtte opp i band-t-skjorter og trøyer. Vi skimtet også en med turnekameratene på Rock Against Reagan-turneen Millions of Dead Cops blant alle Slayer- og Motörhead-trøyer.

Overbevist forstod jeg godt hvorfor flere av de som så bandet sist på John Dee hadde møtt opp igjen. Dette var krutt og et adrenalinrush å ta med seg i ellers slappe sommerdager.