Debutplata til Daniela Reyes, Engangsdager (2021), fikk svært gode kritikker da den kom. Hun innkasserte en Spellemann og fikk også «Tekstforfatterfondets Lyspunktpris 2021» for tekstene på plata. Da er det naturlig at man har store forventninger til oppfølgeralbumet.
Vurdering
Daniela Reyes – La meg bli ditt gjemmested 5/6
La meg bli ditt gjemmested – utgitt på Jansen Records – er altså «det vanskelige andrealbumet,» som skal vise at man ikke bare er et blaff. Det er slett ikke gitt at man greier å følge opp, men jeg syns Daniela Reyes greier det på en overbevisende måte.
La meg bli ditt gjemmested er delvis blitt til ved at Reyes skrev det hun selv kaller «en slags masteroppgave» på musikkhøgskolen. Oppgaven var «å skrive utforskende popmusikk, med finurlige, norske tekster og nær vokal.» Og nær vokal behersker Daniela Reyes så absolutt. Vokalen er så nær og personlig at det høres ut som hun sitter i samme rom som deg. Tekstene holder også samme sterke nivå som på debutplata.
Låtene er godt og økonomisk arrangert. Det er gitar, piano, strykere, trekkspill, harmonium og mye annet snadder som gjør at det godt gjennomtenkte lydbildet er en fryd for øret. Tekstene er selvsagt viktige, men det skal også låte bra, og det gjør det her.
Et fint gjemmested
Første og siste låt heter henholdsvis «Velkomstsang» og «Epilog» og sånn rammer hun albumet fint inn. Det høres ut som låtene har fått en logisk rekkefølge, noe hun antageligvis hinter til i «Velkomstsang» hvor hun synger «Spol til enden mens vi venter, si meg hva du ser.» Eller kanskje er det en litt fordekt forespørsel til anmelderne?
«På tide å dra hjem» er i følge Daniela poplåta på albumet. Og man skjønner hvorfor hun mener det. Her drives tempoet opp og lydbildet er bredt, fint og fengende. Det er fint med sånne låter mellom de mer melankolske og nedpå låtene.
«Betenkningstid» er en så klassisk Daniela Reyes-låt som man får det. Det handler om å få tid til å tenke over ting i den kaotiske virkeligheten man lever i. Akustisk gitar i starten, så baller det på seg med strykere, koring og trommer etter hvert. Herman Wildhagen bidrar veldig fint på vokal.
Avslutningslåten «Epilog» er melankoli tatt til tåredryppende høyder, og ja, jeg er en sucker for melankolske låter, for å parafrasere Daniela. Her treffer Daniela Reyes meg midt i hjertet. Låten avsluttes med et relativt langt instrumentalparti, og når det toner ut, skjønner man at Daniela Reyes så langt i fra er et blaff, men en reflektert og dyktig låtskriver. Akkurat det gjennomsyrer albumet, og det er bare å la seg føre inn i Daniela Reyes’ gjemmested. Her er det fint å være.
Vær den første til å kommentere