Helvetes Indre Kretser hadde invitert til doom-fest på Vaterland 6. desember med Kadavermarch og Dying Hydra. På tross av en glissen sal leverte bandene mer enn man kunne forvente. Det ble en real doom-lørdag i pizzasjappa!
Vurdering
Kadavermarch på Vaterland 5/6
Det lukter øl og pizza idet jeg entrer Vaterland lørdag 6. desember. Publikum, som dessverre er altfor få for tiden, står spredt i lokalet, noen med armene i kors, andre med forventningsfulle smil, eller i dype samtaler. Fem skygger glir ut på scenen uten å si et ord. Gjengen har vært en del av publikum gjennom konsertene til Dying Hydra og Emanuel Desperados, og nå står de selv på scenen klare til å levere knusende doom gjennom høyttalerne. Et feedback-hyl skjærer gjennom rommet, trommene teller knapt opp, og Kadavermarch kaster seg ut i et sett som låter mer som et sammenbrudd enn en vanlig rockekonsert. I løpet av første låt har publikum forflyttet seg en meter nærmere scenen – ikke fordi de ble bedt om det, men fordi det nesten føles fysisk umulig å stå i ro.
Flåklypa-doom
La oss starte med første band ut denne kvelden, bandet med det Flåklypa-inspirerte navnet Emanuel Desperados. Porsgrunn-bandet hiver seg i gang med 3-4 låter som de sier er mer enn nok til å fylle de tretti minuttene som var avsatt til bandet. Bandet er tighte og leverer stoner doom som får lokalet til å runge. Med så få kropper i publikum til å dempe lyden ser jeg ikke bort ifra at det var mer enn mulig å få med seg hele den soniske opplevelsen fra utsiden av den «røddige» pizzasjappa i Brugata.
Tungt og seigt
Den danske doom-trioen […] befinner seg et sted i skjæringspunktet mellom tung, seig sludge og mer atmosfærisk, progressiv doom.
Der mange doom-band dyrker ren monotoni, virker Dying Hydra mer opptatt av bevegelse: lange, tunge låter som hele tiden forskyver seg, vokser og kollapser. Resultatet er musikk som både tilfredsstiller lysten etter massiv tyngde og samtidig pirker borti nysgjerrigheten til lyttere som liker at musikken er i konstant bevegelse og utvikling.
Et sted uten tid og rom
Tvers igjennom en fantastisk opplevelse.
Kadavrenes tid
Et lite kvarter etter Dying Hydra var tiden kommet til at Kadavermarch skulle innta scenen. Det er disse fem skyggene jeg nevnte innledningsvis. Kadavermarch er ikke et band som nødvendigvis vil overbevise alle, men for dem som først kobler med uttrykket virker konsertene å være av typen man snakker om lenge etterpå. Bandet består av Ken Holst (gitar), Aske Kristiansen (trommer og vokal), Rune Jakobsen (bass), Jeppe Greve (tangenter) og Andreas Benthien (gitar og vokal).
Kadavermarch startet settet sitt med fantastiske «Rabbit Killer». Orgelet bygger låten lagvis opp før gitarer og trommer fyller lokalet, så eksploderer det sonisk og bandet ser seg aldri tilbake. Der mange av doom bandene kan bli litt monotone i uttrykket er Kadavermarch musikalsk varierte og relativt tilgjengelige. Navnet Kadavermarch passer bandet perfekt, der det både er billedlig brutalt og merkelig humoristisk på samme tid, akkurat som musikken.
Avslutningslåten «1000 Yard Stare» starter med space-gitarer før låten hiver seg inn i en form for miks av gitarspillet fra 90-tallets metal-stjerner og vokalprestasjoner som kan dra minnene mot Alice in Chains. En perfekt avslutning på en kraftoppvisning fra Kadavermarch.
Vær den første til å kommentere