Debutalbum fra progrock-gruppen DØDSEGO

DØDSEGO er en Oslo-basert gruppe som spiller psykedelisk progressiv rock med inspirasjon fra siste halvdel av 1960- og 70-tallet. De har definitivt sin egen musikk og sin egen stil, men jeg får likevel assosiasjoner tilbake i tid. Albumet er titulert Reisen Vol. 1: Beyond The Void, utgitt 27. februar.

Jeg vil kanskje si at de har videreutviklet musikken fra det som var fra over 50 år siden. Jeg har hørt gjennom denne plata rundt 5-6 ganger, og det er interessant å lytte til hvordan de tar opp idéene fra flere tiår tilbake og bygger videre på dem. Når jeg hører dette, fornemmer jeg tidlig Pink Floyd på 60/70-tallet. Da var de et psykedelisk progrockband. Det er i bestemte partier jeg gjør denne assosiasjonen.

Ellers regner jeg med at noen forbinder dette med den engelske gruppen King Crimson fra den samme tidsperioden. Jeg ser for meg at gitarist Robert Fripp kunne spilt i DØDSEGO. Senere inspirasjonskilder er visstnok også Genesis på et tidlig stadium.

Her hjemme fornemmer jeg stemningen fra gruppen Junipher Greene sitt dobbeltalbum Friendship helt på begynnelsen av 1970-tallet. Jeg tenker da særlig på det 20 minutter lange tittelsporet, «Friendship.» De var langt mer melodiøse enn DØDSEGO, men på dette kuttet er det både litt psykedelia, progrock og jazz. Det er litt jazz i DØDSEGO sin musikk også, da særlig representert i saksofonspillet til Jonas Ulleland. Personlig kunne jeg sett for meg en dobbeltkonsert med disse to gruppene, men jeg vet ikke om Junipher Greene er operative ennå.

Musikk med stor spennvidde

Det er seks spor på denne Lp-en. Det indikerer at noen av sporene er rimelig lange. Det lengste er «S.O.D.A.» på litt over 14 minutter. Ut over det er det singelen «Tangerine Dream, Pt. 1» på over ni minutter osv. Her er det ingen radiovennlige spor. Vi kan også si at de enkelte låtene består av flere ganske ulike partier. Det er i alle fall omtrent tre deler i ei og samme plate.

De rolige partiene

I de stillferdige og forsiktige delene av musikken deres hører vi en del musikalske lyder, stillferdig fingerspill på gitarer, lange toner på en synth eller mellotron og en saksofon. Saksofonisten kan også spille helt alene i en intro etc. Ellers har de med både ei fele og ei fløyte her.

Vi har også rolige og neddempete vokale partier. Her ligger vokalen for det meste litt bak i lydbildet og myk og behagelig. Det er i disse delene jeg fornemmer mest lyden av tidlig Pink Floyd. Her kan vi for så vidt være litt inn på Dark Side Of The Moon også. Den mest stillferdige låten fra DØDSEGO totalt sett er kanskje «Into The Void.»

De mer rocka partiene

Det bygger seg opp på de fleste låtene. Vi har derfor for det meste partier av sangene hvor det er et enormt mektig, svevende og pompøst lydbilde. Dette består av flere overstyrte gitarer, synthtoner, saksofon og vokal. Vokalen ligger fortsatt noe bak i lydbildet. Noen steder manipulerer de vokalen. De høres ut som om de synger i en megafon, men det kan også være at de forvrenger vokalen gjennom bruk av dataprogram eller bokser. Enkelte steder er det flere stemmer som utgjør vokalen, i en slags koring.

Gitarene kan utgjøre både komp og soloer. Jeg mener at vi til og med hører gitarer som i solo går både litt parallelt og mot hverandre. Progrocken ligger oftest i de overstyrte gitarene.

Jeg kommer ikke utenom rytmeseksjonen heller i denne delen av musikken. Det fungerer, og det er en del taktskifter og overganger mellom de forskjellige partiene. Jeg legger særlig merke til slagverket. Her er det en batterist som håndterer avanserte rytmer. Jeg regner med at dette vil være lettere hørbart på en konsert.

Tekstene

De er litt flere i gruppen som skriver tekstene. Jeg assosierte personlig noe svevende, fantasifullt og nærmest kosmospreget i de tekstene. Gruppen sier selv at albumet følger et menneske som mottar et ukjent signal og trekkes inn i et psykedelisk univers der tid, rom og identitet gradvis kollapser.
Gjennom drømmer, oppløsning og gjenfødelse stilles de store spørsmålene: Er lykke noe vi finner – eller er det noe egoet jager? Og hva skjer når vi slipper taket i hvem vi tror vi er?

Bandet inviterer lytteren til å slå seg ned og gi slipp og bevege seg gjennom universet i sitt eget tempo – og åpne rom for fantasi, minner og emosjonell forløsning når livet føles overveldende.

En musikk som må holdes i hevd

Det er ikke mange i Norge som spiller psykedelisk progressiv rock. Like fullt er det viktig å opprettholde denne arven og videreføre musikkstilen. Du skal også ha en rimelig god innsikt i musikk for å kunne håndtere dette. Det går både på arrangementene, overgangene og det rytmiske.

En ny dimensjon som er kommet nå ut på 2000-tallet, og som DØDSEGO har, er dette med «visuals» sammen med musikken. Dette datastyres «live» og er ulike bilder, mønstre, farger, rotasjoner og lyseffekter. Dette kommer opp bak gruppen eller mot dem. Det er partneren til en i gruppa som tar seg av dette. Hun heter Julie Røbekk Hopshaug og er utdannet innen kunsthistorie og filmproduksjon. Julie er et fullverdig medlem av gruppen.

Gruppen spiller blant annet i Trondheim på Bar Moskus lørdag 14. mars. Det kan bli en fin totalopplevelse for oss tilhørere.