Desertfest med retrorock og doom gaze

Det gjorde vondt å forlate Wyatt E og deres hektende ritualistiske musikk for å få med seg kveldens hovednavn. Når The Sword leverte nærmest feilfritt og en hjernerystende vegg av lyd slår innover Oslos konsert storstue med triumferende kraft midtveis i settet deres, er det imidlertid bare å la seg rive med. Blackwater Holylight tidligere på kvelden var også det musikalske lysglimtet vi så for oss med sin shoegaze-inspirerte doom.

Etter først å ha annonsert bandets opphør i 2022 grunnet kreativ tørke er Texas stoner doom kult-legenden The Sword nå tilbake med full kraft (visstnok også med ny skive på gang) etter først å ha kjørt en jubileumsturne for tredje-albumet Warp Riders fra 2010. Men det er låter fra andre skiver som er i fokus på denne turneen. Debuten Age of Winters fra 2006 er tungt representert.

På papiret låter det kanskje ikke så rafft med en ny tapning av hardrock basert på Black Sabbath, Blue Cheer, Blue Öyster Cult, Led Zeppelin og desslike, eller en dose fantasy-inspirert lyrikk. Når de tunge riffene slår imot deg med full kraft føles det mer vitalt og relevant enn hva femti år gamle lydbilder burde kunne gjøre. Rett skal nemlig være rett. The Sword kommer til å gå inn i historien som fine forvaltere av en lang tradisjon snarere enn det mest egensindige vi har hørt. Men god musikk utøvd med tyngde og skikkelighet er det alltid plass for.

Tung, presist, variert

Det er tungt, presist og rimelig variert. Muligens kunne vokal til lead vokalist og gitarist J.D. Cronise vært mikset høyere i lydbildet, men generelt er det lite å klage på om man liker 1970-talls hardrock og bandene som har latt seg inspirere av denne. Santiago Vela III slår så cymbalene spruter, gitarene til Kyle Shutt og Cronise er voldsomme og ladede og Bryan Ritchie har kontroll på bass og pedaler.

Midtveis slår et ekstra gir inn og The Sword fester virkelig grepet om publikum. Signaturlåten og hyllesten til den nordiske gudinnen Frøy «Freya» -som mange ble introdusert til via Guitar Hero II – låter storartet. De gitarriffene er fortsatt gjennomborende tidløse. Pulserende sterkt får de Rockefeller til å gynge og sørger for at de fleste blir til konsertlokalet stenger for kvelden etter to lange dager med tunge riff. Upåklagelig levert og moro. Men vi savnet kanskje noen låter fra Warp Riders?

Blackwater Holylight fikk endelig opptre i Oslo etter første gang å ha reist hit under pandemien, men avlyste konserten grunnet Covid 19. Når de nå endelig var på plass var det også med et endret sound og som representanter for doom gaze med en trio besetning. Hvorvidt det er solen og varmen fra Los Angeles som besørger lyset og skyver til side noe av mørket fra deres fordums Portland, Oregon vet vi ikke. Men det er skimrende fine klanger og eterisk vokal. Sunny Farris stemme er besnærende. Delikate harmonier og lekre klare teksturer er gjennomgående, men her er samtidig sludgy tyngde.

Svevende atmosfærer

Svevende, drømske atmosfærer leder an. Kompositorisk gjennomsyres det likevel av en enkelhet. Tyngden trer frem i Mikayla Mayhew gitar og Eliese Dorsay sine trommer Hvorvidt fraværet av keyboardist er tilfeldig eller permanent vet vi ikke. Hun figurerer for eksempel på bandets liveopptak med KEXP fra i mars – Blackwater Holylight – Full Performance (Live on KEXP) – men det tar i hvert fall bort noe av rikdommen i lydbildet. Bandet skiller seg ut i mengden uten helt å fornye verken shoegaze eller drømmepop, men er befriende musikalsk selskap og sjarmerte også live.

Ellers var det nok mest Earthless frilynte, genreoverskridende viscerale psychrock som imponerte oss denne dagen som også innbefattet en del artister som ikke helt greide å nå inn til anmelders hjerte tross at Conan også definitivt leverte varene. Unntaket var da Wyatt E som vi også svært gjerne hører igjen. Med iøynefallende klesdrakt, antikke instrumenter og dronende gitarer fascinerte de med seremoniell tilstedeværelse. Neste gang vil vi dykke dypere ned i materien. Nå måtte vi dra for å rekke kveldens headlinere.

Fotogalleri: Luis Benitez Ruiz og Jan-Olav Glette