Dödsfest 2025 trosset uværet på Kulturhuset Banken

Når høstmørket siger inn over Lillehammer og vinden rusker i trærne, vet man at noe spesielt er på gang i Kulturhuset Banken. Det som en gang var en nødløsning, har blitt en årlig tradisjon. En mørk, bråkete og herlig kveld, i nydelig kontrast til byggets ærverdige historie. I helgen var det igjen tid for Dödsfest i Kulturhuset Banken.

Hvem hadde egentlig trodd at Dödsfest skulle bli en tradisjon i ærverdige Kulturhuset Banken? Men sånn har det altså blitt. Huset med historie langt utenfor metal og rock sine baner. Det hele begynte i sin tid noen kvartaler unna, men av grunner vi ikke skal rippe opp i nå, måtte hele arrangementet flyttes litt sånn i all hast. Da åpnet det seg nye muligheter i Gamle Banken på Lillehammer.

Ordet «bank» tilsier jo kanskje ikke at stedet inneholder et konsertlokale, iallfall ikke for høylytt og mørk musikk, men joda, det gjør det så absolutt. Kanskje ikke akkurat det arkitekt Ove Ekman så for seg i sin tid, ei heller i sine villeste fantiasier, selv om det på den tiden var både sparebank og festivitetslokale. Lokalene bærer preg av det man i streng forstand kan kalle «høy kultur», og visjonen heller nok mer mot stettglass og strake lillefingre, enn mot naglebelter, liksminke og Marshall-forsterkere på så fullt øs så tapeten nesten ber om nåde. Jeg vil tro styret var en smule skeptiske da forespørselen kom på bordet, men musikk er også kultur – uansett ramme.

Dødsfest i ruskevær

Skal ærlig innrømme at jeg også var noe betenkt. Men er man glad i musikk og legger skepsis til side, får man som regel en god opplevelse uansett lokale (nesten). Når lyset dempes og scenen tar fokus, er det jo der det skjer, selv om noen alltid sitter med nesa nede i mobilskjermen (beklageligvis). I år var jeg faktisk litt mer skeptisk. Greit nok at det var innendørs, men med værgudene og gult farevarsel i sving, var jeg spent på om vi skulle oppleve Dödsfest akustisk med stearinlys som belysning.

Heldigvis gikk det bedre enn fryktet. Jeg tenkte at de sikkert hadde et nødaggregat, og med de bandene på scenen ville nok musikken overdøve en eventuell sliten Cat generator nede i kjelleren uansett. Selv om det blåste fra alle kanter og regnet pøste ned, fant både jeg og mange andre veien til Kulturhuset Banken, selv uten hjelp fra redningsskøyta som lå godt fortøyd nede ved Mjøsa.

Imponerende line-up

Årets line-up var imponerende, må jeg si. Arrangørene virker bevisst på å tilby noe for enhver smak innen metal – fra heavy til black – og alt imellom. Det er faktisk imponerende i seg selv. Jeg var derimot noe betenkt etter å ha besøkt det nye konsertlokalet Wiese, der Rockeklubben Lillehammer nylig arrangerte et show. Der var det nesten flere på jobb enn publikum, og det er trist. Folk sier ofte at «det skjer ingenting her», men når noen faktisk bretter opp ermene og tar initiativ til å får ting til å skje, uteblir dessverre publikum.

Man kan ikke like alt, og man har ikke tid til å få med seg alt, men det handler også om å støtte oppunder en god sak og et viktig tilbud. Kanskje en burde tenke mer sånn at «jeg går på konsert og støtter min lokale musikkscene for kanskje en vakker dag får jeg mulighet til og oppleve mitt favorittband på akkurat den scenen der». Jeg får liksom ikke sagt ofte nok hvor viktig det er å støtte din lokale musikkscene.

Nostalgi og tinnitus

Jeg har ofte tenkt på verdien av musikk, og hvorfor er generasjonen etter meg ikke er «like fasinert». Jeg husker godt da jeg var yngre, da var det å spare penger, sykle til platesjappa, henge og høre gjennom plate etter plate med hodetelefoner og til slutt velge én LP å ta med hjem. Lese coveret opp og ned. Et annet høydepunkt var Narvesen og musikkbladene fra alle verdens hjørner, og henge opp bilder fra musikkbladene på veggen med lim og tegnestifter. Det var en egen magi. Vel, poenget mitt er: jeg verdsetter musikk og jeg mener den skal oppleves live og høyt. Ikke rart at man begynner bli tunghørt faktisk.

Sterk line-up

Men nok om fortiden – Dödsfest 2025 bød på en sterk line-up. Noen band var veldig kjente og andre langt mindre, men alle imponerte så absolutt på sin måte.

Først ut var Hamar-bandet Wyruz, som i strengt tatt ikke trenger så veldig mye introduksjon da de har blitt omtalt ved tidligere anledninger. Det at Wyruz gikk på først var det nok noen som stusset litt over, inkluderende meg, men hva som ble bestemt i kulissene skal ikke jeg blande meg i, men at karene fra Hamar satte standarden for kvelden er udisukutabelt. De leverte en maktdemonstrasjon fra første låt. De burde spille live langt oftere, dette er rett og slett rått. P.S. Wyruz, samt mange andre spennende navn, er på plakaten under Spetakkel Festivalen i Larvik 14. – 15. november.

Etter Wyruz var det Oslo-baserte bandet Bacchanalia, et forfriskende åttitallspust med kvinnelig vokal, heftige riff og soloer. Helt helt ukjent band for meg. De tok et herlig sprang fra Wyruz sin thrash og over til klassisk heavy. Det er akkurat det som gjør Dödsfest så spennende: sjangerbredden.

Stemningen var topp, selv om «Amy» (stormen) lusket rundt i nabolaget. Flere hadde tatt turen i år enn tidligere, og det lover godt, for det er ikke lett å arrangere konserter på Lillehammer.

Et lite lysglimt, takk!

Men jeg må innrømme at to band – Zustand Null og Djevelkult – sørget for en viss frustrasjon hos meg. Ikke på grunn av musikken, men på grunn av mørket.

Jeg er meget klar over at band er der for publikum, og publikummet er der for de som står på scenen. Og ja, jeg nærmer meg med stormskritt seksti år og er kanskje på vei til «å gå ut på dato», men! Hvorfor legger band ned massevis av tid og energi i liksminke, naglebelger i lær som gjør en buntmaker fuktig i øyekroken, for ikke å snakke om slakteren som får dollartegn i øya når det handles litersvis med (grise)blod, for deretter å stå der i tussmørket og den eneste lyskilden er overtenningslampa i forsterkeren når det dras på?

Ja, jeg skjønner jo at det skal være mørkt og dystert, men for oss som løper rundt løper med ei blikkasse med noe glass (gud forby at vi bruker blitz), så blir det klin umulig å få til gode bilder. Jeg har vært innom både Inferno Festival og Beyond the Gates, som begge ligger relativ greit i samme gate som Dödsfest, men der finnes det i ofte pyro, flammeblåsere, eller i det minste et stearinlys eller to.

For det trenger ikke å bli mindre «skummelt» med litt lys. Hvem har vel ikke som liten unge dratt kjøkkenkrakken borttil speilet og forsiktig stått vaglende i stupmørket med en lommelykt godt planta under haka – det skremte jo dritten av oss. Det er kun de mørkredde som blir skremt i bekmørket.

Ikke vet jeg om det skulle være sånn, eller om han som holdt kontroll på lyset plutselig fant ut at det var en god ide og teste ut Pizzabakeren borti gata. Kanskje er det jeg som har misforstått hele «greia» sånn til syvende og sist. Men det er ikke første gangen dette har skjedd på en konsert eller festival hvor jeg har tatt bilder. Og ofte dumper det inn en PM noen dager etter, «Hei, så du var å fotograferte, fikk du noen bilder av meg?». Da må jeg svare som sant er at jeg er fotograf, ikke tryllekunstner, jeg trenger å litt lys, om så bare et bitte, bitte lite et. Vel, som man sier, i mørket er alle katter grå, eller på scena var alle svartmetallere borte…

Sånn, rant over!

Fra glam til stoner med stil

Som sagt jeg har ingenting å utsette på selve musikken, begge bandene, Zustand Null og Djevelkult, bød virkelig på seg selv, og begge ga så det holdt.

Tenebris Army leverte klassisk metal med en god dose glam, visuelt og musikalsk solid, og mottakelsen tydet på at de spilte på tilnærmet hjemmebane.

Så var det det bandet som kanskje hadde reist lengst i år, The Big Rip fra Porsgrunn. De fulgte opp med stoner rock, fuzzpedal og en vokalist som virkelig bød på seg selv. Han hadde veldig god kontakt med publikum.

Fra usikkerhet til full klaff og en kveld som gir håp for 2026

Så var det Ornatu som var neste gjeng ut. De har vokst enormt den siste tiden og fremstår nå langt mer selvsikre og visuelle. Vi har omtalt de tidligere, men det sitter langt bedre nå enn før. Gleder meg til å se de igjen, på samme sted, sammen med Krashkarma og Beyond the Barricades 25. oktober.

Til slutt sto Lord Fungus som bautaer på scenen og rundet av kvelden med bravur. Det merkes at de er på hjemmebane, for å si det sånn. Vokalisten kastet seg ut blant publikum for å skape moshpit, men etter åtte band var det forståelig nok mange som var både slitne og mette.

Fra mitt ståsted var dette en vellykket kveld. Når jeg hører at publikumstallet økte til tross for uværet, er det absolutt håp for 2026. Det tok litt tid å venne seg til rammen rundt Dödsfest i Kulturhuset Banken, men nå synes jeg faktisk det gjør det hele enda litt kulere.

Alle foto: Hans Martin Høydahl.