Dropkick Murphys – En feiring av keltisk punk

Det er mandag kveld og Sentrum Scene føles som en irsk pub fanget i en storm. Dropkick Murphys er tilbake i Oslo, og det skal vise seg å bli en av de kveldene hvor alt klikker: lyd, energi, publikum, øl, svette og et snev av kaos.

Haywire (Haywire617) fra Boston fikk æren av å åpne kvelden, og de kastet ikke bort tiden. Bandet kom rett ut med trøkk og attityde, et møte mellom punkens rå nerve og metallens tyngde. Hardcore-punk på sitt beste. Lyden var skarp, og vokalen presset. Det var en solid oppvarming  – kort, men effektiv, og akkurat nok til å vekke salen fra mandagsdvalen.

Frank Turner & The Sleeping Souls

Så kom Frank Turner & The Sleeping Souls. Turner er en artist som kan gå fra folkeviser til stadionrock uten å miste sjelen på veien, og det beviste han denne kvelden. Bandet leverte også, og Frank selv virket oppriktig glad for å stå foran et norsk publikum. Låtene var lidenskapelige og drivende, med tekstlinjer som hang i lufta lenge etter siste akkord.

Dropkick Murphys

Et sus går gjennom salen, sammen med lyden av fløyter, rop og forventning. Når “The Lonesome Boatman” bryter stillheten, vet alle at øyeblikket har kommet. Bandet marsjerer ut til jubel som rister taket, og i det “The Boys Are Back” setter i gang, eksploderer rommet.

Dropkick Murphys spiller som om de har noe å bevise, selv om de for lengst har bevist alt. “Longshot”, “Who’ll Stand With Us?” og “Johnny, I Hardly Knew Ya” følger tett, og samspillet mellom instrumentene og vokalen til Ken Casey sitter som et skudd. Trommene pumper, sekkepipene skjærer gjennom som en salutt, og publikum gir alt, selv om noen av sangene er litt nyere og ukjent.

Tradisjon og trøkk

Kveldens sett var en balansert miks av nytt og gammelt. De leverte klassikere som “Finnegan’s Wake”, “Barroom Hero”, “The State of Massachusetts” og “Worker’s Song”, men krydret det med nyere låter som “Rippin Up the Boundary Line” og “Who’ll Stand With Us?” Selv mindre kjente låter som “Chesterfields & Aftershave” og “Mick Jones Nicked My Pudding” fikk sin plass, og ble møtt med like deler nysgjerrighet og jubel.

Det hele føltes organisk – ingen jag etter hits, ingen overflødige pauser. Dropkick Murphys vet hvem de er og hva publikum vil ha, men de leverer det med en følelse av fellesskap heller enn rutine.

Et øyeblikk for ettertanke

Et høydepunkt, og kveldens emosjonelle sentrum, kom med “The Green Fields of France”, Dropkick Murphys’ tolkning av Eric Bogles tidløse antikrigsballade. Midt i all energien og de høylytte allsangene senket roen seg over Sentrum Scene. Folk sto tett sammen, mange med armene rundt hverandre, mens sangen fylte rommet. Vokalen bar en sorg og varme som kuttet rett gjennom bruset fra baren og lyden av trampende føtter. Det var et øyeblikk hvor bandet la bort kamplysten og viste sitt alvor – en påminnelse om at bak punken ligger et dypt menneskelig hjerte.

Alt eksploderer igjen

Etter det vendte de tilbake med full styrke. “Rose Tattoo” ble et kollektivt brøl, mens “I’m Shipping Up to Boston” fullstendig detonerte salen. Publikum hoppet, skrek og danset, og i noen minutter var hele Sentrum Scene et pulserende rom av svette, øl og ufiltrert glede.

Avslutningen med “The Big Man” var ren utblåsning. Ingen jåleri, ingen «vi later som dette er siste låt» – bare en solid, kompromissløs finale som sendte publikum ut i natten med brede smil og øresus.

Helhetsinntrykket

Dropkick Murphys leverte en konsert som ikke prøvde å være mer enn den skulle – og derfor traff den perfekt. Lydmiksen var til tider litt tett, og enkelte detaljer forsvant i volumet. Dette skjer ofte på Sentrum. Men det var aldri nok til å ta bort kraften. Det viktigste ble bevart: ærligheten, samholdet og lidenskapen.

Dette var ikke en konsert for deg som vil stå stille og observere. Dette var en feiring. En kamp. En påminnelse om at punk, i sin mest menneskelige form, handler om å stå sammen og rope med selv når stemmen ryker halvveis.