Dvne @ Inferno 2019

Skotske Dvne gjør sin norgesdebut på Inferno-festivalens siste dag.

Edinburgh-baserte Dvne (uttales «Dune») ble formet i 2013, samme år som de slapp debutskiva «Progenitor». Bandet, som spiller progressiv post/sludge-metall, fulgte opp sin første fullengder med EP’en «Aurora Majesty» i 2014 og andrealbumet «Asheran» i 2017. Sistnevnte spesielt har fått rikelig med lovord i internasjonal musikkpresse og satt bandet på kartet. Første påskedag skal de for første gang spille i Norge, nærmere bestemt på John Dee-scenen på Inferno 2019.

Det er opprinnelig kosmetiske årsaker som har ført meg til denne konserten i kveld. Undertegnede har et bortimot livslangt forhold til Frank Herberts science fiction-univers med samme navn, og da navnet dukket opp på Inferno-plakaten måtte det undersøkes hvorvidt det var en kobling mellom band og bok (hvilket det var/er). Dette resulterte i et par smaksprøver fra «Asheran», som gjorde et godt førsteinntrykk og ga meg lyst til å se dem live. Sludge på en søndag er strengt tatt heller ikke feil.

Variasjon og finesse

Åpningsnummeret er The Crimson Path, som også har gleden av å være første låt på «Asheran». Det er massive saker, spillingen er virtuos, og effektbruken er smakfull. Allerede i påfølgende låt Thirst begynner Leprous-assosiasjonene å melde seg, og bandet har imponerende tekniske ferdigheter samtidig som de fremstår som «sultne» på scenen. Låtene er langstrakte og overgangene mellom de forskjellige partiene/stemningene er veldig bra.

Disse overgangene er det for øvrig mange av. Tredje låt Descent of the Asheran har cojones nok til å starte med en intro à la GnR’s Civil War, for å til slutt ende opp i et knusende sludge-riff Mastodon skulle ønske de kunne kalle sitt eget. På fjerdenummeret Rite of The Seven Mournings får vi eksplosive og progressive blastbeat-seksjoner, etterfulgt av spacerock-aktige seksjoner i Hawkwinds stjernetegn og en doomy avslutning. Variasjon og finesse er stikkord for denne konserten.

Kompetente herrer

Det er et punkt som trekker konsertopplevelsen en del ned, og det er clean-vokalen. Det er selvsagt ikke noe galt med clean vokal i seg selv (som Mikael Åkerfeldt skal bevise kun timer senere), men det er en del ekstra lydtekniske fallgruver en kan ende opp i. I fare for å høres litt miljøskadet ut, så låter det ofte litt blodfattig under Dvne-konserten. Det er vanskelig å si hvorvidt det skyldes stemmebånd eller sanganlegg, men det kan godt hende det er sistnevnte. Growlingen er på sin side i verdensklasse.

Jeg synes i tillegg at bandet bruker clean vokal litt vel ofte og at det går inflasjon i det; det blir gjerne mer effektfullt når man begrenser bruken til der det virkelig treffer. Dette er tilfelle på det fremragende sistenummeret Scion, som får en viss smak av Tool’s «Lateralus». Jeg erkjenner at dette er høyst subjektivt, og der bandet vil er ikke nødvendigvis der jeg kunne tenkt meg de burde være. Utover dette ene irritasjonselementet er det egentlig en særs solid konsert, levert av kompetente herrer som åpenbart brenner for det de driver med. Dvne har garantert gode ting i vente. Hvis ikke sandormene tar dem først, da.

Dvne @ Inferno 2019: 7/10