Eivør @ John Dee

Fascinerende Eivør fra Færøyene sikret en stemningsfull søndag på John Dee.

Til tross for sin relativt unge alder har Færøyske Eivør Pálsdóttir fremført musikk i over to tiår. 35-åringen var kun 13 år første gang hun fremførte på færøysk fjernsyn, og vant en nasjonal sangkonkurranse samme år. Som 15-åring ble hun i 1999 med i bandet Clickhaze, men det var først som soloartist hun skulle få sitt gjennombrudd. I 2000 ga hun ut sin debutplate  «Eivør Pálsdóttir», som har siden blitt etterfulgt av et stort antall album og en rekke priser.

Selv om hun har en imponerende CV, har Eivør frem til svært nylig vært en ukjent artist for undertegnede. Mitt første møte med musikken hennes skjedde først etter at jeg hadde motatt invitasjon til kveldens konsert. Det var en innbydelse det var lett å takke ja til; det er ikke hver dag artister sammenlignes med Kate Bush og Björk, og det (svært) lille jeg fikk hørt før kvelden sendte tankene delvis i retning Wardruna. Jeg ankommer med andre ord John Dee uten å vite stort om hva kvelden har i vente.

Fullt hus

I det dørene åpner klokken 19.00, går køen rundt kvartalet. Konserten har vært utsolgt en stund, og John Dee fylles opp særdeles fort. Det er ingen supportband på plakaten i kveld, men det blir servert en rekke instrumentale klassikere fra Twin Peaks-soundtracket over anlegget. Dette vil senere vise seg å være en passende oppvarming; en hører tett og ofte glimt av David Lynchs legendariske TV-serie.

Eivør inntar scenen klokken halv ni, og går rett på sak uten altfor mye prat. Settet starter rolig og melankolsk med Verð mín. Det er et flott nummer som gjør alt annet enn å motbevise referansene til Kate Bush. Pálsdóttir og hennes gitarspill backes av to herremenn som står for henholdsvis trommer/backing vokal og synth/bass. Backdropen sender tankene i retning nordlyset, noe som neppe er tilfeldig. Vi ser ut til å ha en atmosfærisk kveld i vente.

Det neste nummeret, On My Way To Somewhere, gjør litt endringer i både stil og språk. Denne smaker litt mer av darkwave og mørk synthpop, og har en vesentlig mer markant rytmeseksjon enn åpningsnummeret. Som låttittelen indikerer fremføres låten på engelsk, noe den har den til felles med ca halvparten av settlisten. Det er en bra fremføring, og når Eivør selv drar på med vokalen er det vanskelig å ikke bli både fengslet og imponert av hennes åpenbare talent. Hun leverer også stort på neste låt, den drømmende Silvitni.

Lavmælt karisma

Låtene overlapper ofte med et kort «Tusen takk!«, men det er også en del småprat fra scenen. Eivør selv står for denne, og leverer den med lavmælt karisma samt en fascinerende aksent sammensatt av alle nordens språk. Mange interessante faktaopplysninger kommer frem gjennom dette; hun kan f.eks. røpe at bandet har spilt sammen siden tenårene, og at de har med en egen lydmann til å styre knottene. Sistnevnte gir umiddelbart mening; det gjøres en imponerende jobb med sangstemmen hennes, som eksponeres praktfullt gjennom lydanlegget.

Settlisten fortsetter å veksle mellom mer synth- og bassdrevne låter på den ene siden, og mer rendyrkede ballader på den andre siden. Spesielt låter av sistnevnte art har en tendens til å gli litt for ubemerket over i hverandre, og låter som Rain oppleves kompositorisk sett litt pregløse for nye lyttere som undertegnede. Felles for alle er dog at de bæres av Pálsdóttirs vokalprestasjoner. Hun har helt klart en av de beste sangstemmene jeg har hørt på lenge.

En tredje vei

Det finnes dog en tredje kategori med låter, og på disse bytter Pálsdóttir ut gitaren med en tromme. Disse låtene får fort et østlig og sjamanistisk uttrykk, og Eivør selv supplerer gjerne med en intens vokalteknikk. Kontrasten til hennes fagre sang kan ikke underdrives; hvesingen og hylingen som utgjør denne messingen høres ut som en sekk med gremlins. Tidvis hører man preg av strupesang á la Yat-Kha. Veldig kult, med andre ord!

Det er all grunn til å tro at de oppmøtte er særdeles fornøyde med kvelden. Det jubles og hoies høylytt mellom hvert eneste nummer, og bandet kan bare glemme å avslutte med Falling Free – de trampeklappes umiddelbart tilbake igjen for ekstranummer. Som ubevandret i Eivørs diskografi opplever jeg personlig at enkelte av låtene er litt for like hverandre, men jeg kan ikke tenke meg annet enn at hennes hardcore fans har fått en helaften de kan leve lenge på. Jeg forlater John Dee godt fornøyd, og ikke minst imponert. Eivør er helt klart et stort talent og en artist av ypperste klasse.

Eivør @ John Dee: 8/10