Eksperimentell jazz fra gruppen Falmende Horisont

Dette er en gruppe bestående av unge jazzmusikere lokalisert i Stavanger-området. De har valgt å spille en utprøvende form for jazz basert på inspirasjon flere ulike musikksjangre. De har da endt opp med en helhet som er knyttet til dem som gruppe. Platas tittel er «Vektløshet,» og den ble utgitt i midten av mai.

Tittelen «Vektløshet» indikerer noe som er utenfor vår moder jord. Når du er vektløs, så er du også svevende, og musikken må på en måte gjenskape dette. Det er noe eksperimentelt og atmosfærisk over det vi lytter til. Titler på låter som «Gi meg en time utenfor døgnet,» «Vektløshet,» «Hubba bubba himmel» og «Øredøvende solskinn» indikerer også at det ikke er det helt jordnære som skal beskrives i musikken.

Det er likevel noe sang på plata med tekster på blant annet nynorsk. Disse utforsker kjærligheten til livet, men de omhandler også dager som er både lette og tunge, og den uvissheten som ligger i framtida. De to sangene som er titulert «Hvor er det blitt av kjærligheten? del 1» og «Hvor er det blitt av kjærligheten? del 2», må vel sies å være eksempler på det siste. Det er også brukt opplesinger og ulike menneskestemmer inne i låtene. Dette ligger sammen med lydeffekter og noe instrumentalt. Vokalist Marie Kvale Vikingstad synger og korer for det meste. Vokalen er i enkelte partier nonverbal. Noen få steder er det imidlertid en mannlig stemme, til dels også med effekter lagt til stemmen. Det ligger noe mystikk i alt dette.

En del disharmoni i akkompagnementet

Det vil si, dette akkompagnementet er både tonalt og atonalt. Det er melodiøse partier i både vokal og instrumental. Dette går blant annet på de musikalske sekvensene hvor vi har koring, og hvor det synges med tekst. Her kan det også være et rytmisk akkompagnement. Disse delene av musikken regner jeg med skal gi en viss hvile og ro.

I andre partier er det mer atonal bruk av tonene i musikken. Dette er toner som ikke følger en vanlig dur/moll-skala, og som har toner i et mer sammensatt mønster. Disse tonene brukes til å uttrykke noe nytt eller fremmedartet.

Det atonale her kan ligge i enkeltinstrumenter, for eksempel piano og saksofon, men det kan også være at hele orkesteret blir med i det disharmoniske lydlandskapet. Dette er kanskje særlig på spor nummer fem, «Gi meg en time utenfor døgnet.» Her får vi både atonale toner i hvert enkelt instrument, men også det at instrumentene spiller mot hverandre. Det ender i et totalt musikalsk kaos.

Dette innebærer også at slagverket ligger i en helt fri rytme. Dette er ikke noe hyggelig varsel om hva som kan vente oss i framtida. Det samme vil jeg muligens trekke frem på den første av låtene «Hvor er det blitt av kjærligheten?» Der er det noen illevarslende lyder i bakgrunnen, og det synges noe om krig, sult og død.

En del bruk av lydkulisser

Det er en del bruk av lydkulisser på denne plata. Disse kan ligge sammen med lange toner etc. og danne et akkompagnement til melodiisnstrumenter som saksofon, piano og noe som ligner en xylofon eller et klokkespill.

Bruken av slagverket er også interessant her. Det er litt ulike ting som Nicolai Schmidt slår på som er med å danne en helhet sammen med akkompagnementet i lydkulissene. Vi får tidvis et stabilt rytmisk komp, men det er mer rytmikk tilhørende frijazzen som dominerer.

Saksofonisten i gruppa er Maja Jenny Persson. Hun bidrar naturligvis også til å få frem det noe fremmedartede i musikken. Vokalist Mari Kvale Vikingstad er også med på det elektroniske.

Den musikalske lederen i gruppa er Torbjørn Säll. Han er både pianist, keyboardist, komponist og tekstforfatter. Han har spilt både i egne prosjekter og sammen andre de siste årene. Det har også blitt opptredener i utlandet. Han søker det noe uventede i både det akustiske og elektroniske han jobber med. Jeg vil si at han er en søkende artist. Han holder til i Stavanger nå, men han er fra Stjørdal. Det ligger tre mil utenfor Trondheim, ved flyplassen.

Et progressivt jazzmiljø

Det er en del jazzmusikere som vil få frem sitt syn på det fremtidige, det ukjente, det fremmedartede og det politisk kritiske. De bruker naturligvis musikken som medium til dette. Det blir et annet kunstnerisk uttrykk enn vanlige debatter etc. Faktisk vil jeg si det er et miljø for denne type musikk i Norge nå, og det er både på scena og foran scena. Jeg har vært på flere konserter, og jeg har lyttet til noen plater som ligger i musikksjangre utenfor allfarvei. Alle gruppene innen dette har likevel sin egenart. De uttrykker ikke musikken på den samme måten.

Med hensyn til denne gruppen så vil jeg si de ligger i grenselandet mellom frijazz, det psykedeliske og noe progressiv pop. Jeg har også lest at de har med klubbmusikk og elektronika. Det er lydkulisser, men jeg mener jeg hører veldig lite til disse to musikkformene på akkurat denne plata.

Krever noe av lytteren

Plata som helhet er ikke lett tilgjengelig musikk. Den fordrer en aktiv lytting fra tilhøreren. I mine ører er ikke dette noe folk bare setter seg ned og hører for å slappe av eller for å få en koselig stund. Dette er musikk for å bevisstgjøre folk, og noe som kan være til ettertanke. Det kan være god musikk for dem som vil bruke musikken til å oppdage nye sider ved musikalske uttrykk. Gruppens navn, «Falmende horisont» indikerer vel også en uro for det som ligger i horisonten, altså i fremtiden.

Jeg ser også for meg at deler av denne musikken kan anvendes i film, teater, samtidskunst etc.

PS. Teksten til «Gi meg en time utenfor døgnet» er skrevet av forfatter Lars Saabye Christensen.