Eksperimentell jazz fra Kim Myhr på Dokkhuset i Trondheim

Kim Myhr er en litt uortodoks norsk jazzmusiker som ligger i grenselandet mellom jazz, samtidsmusikk og improvisasjonsmusikk. Han er både gitarist, vokalist og komponist. Siden 2010 har han gitt ut ni album. Dette er både i kraft av eget navn og med ulike samarbeidspartnere.

Vurdering

Kim Myhr på Dokkhuset 4/6 Karakter 4

Her hjemme har han gitt ut musikk både sammen med avantgarde-artisten Jenny Hval, Trondheim Jazzorkester og Kitchen Orchestra. Det siste er et lokalt basert, stort orkester i Stavanger.

Av utenlandske samarbeidsprosjekter kan vi nevne Australian Art Orchestra og den franske poeten Caroline Bergvall. Hun leser dikt på engelsk til instrumentalt akkompagnement fra Kim Myhrs orkester. Kim Myhr er en internasjonal norsk jazzmusiker.

Av de fire platene jeg har hørt gjennom, så er det fortrinnsvis instrumental musikk i lange flater det går på. Her er det utradisjonelle klanger, harmonier og lyder. Disse lydene eller musikalske effektene kan av og til minne om industrielle lyder. Noen av låtene hans er også lange. Det at de strekker seg over 20 minutter, er ikke helt uvanlig.

En vokal overraskelse

De komposisjonene han presenterte på Dokkhuset i går, faller inn under betegnelsen Feral Songs. Denne musikken er ikke gitt ut på plate ennå. Jeg fant den nå i alle fall ikke på Tidal, men vi får se om den kommer. Det er musikk Kim Myhr har jobbet med de fire siste årene. Det som imidlertid overrasket meg, var at denne konserten var veldig vokal. Både Kim selv og hans vokale makker, Mari Kvien Brunvoll, sang mye gjennom konserten. Dette gjorde de både sammen og hver for seg.

Et grønt paradis

Hele scena var dekket av noe som skule forestille grønne planter.

Han har en idé og et konsept for denne musikken. Hele scena var dekket av noe som skule forestille grønne planter. Først trodde jeg det var en jungel, men jeg hellet etter hvert til at det var et slags grønt paradis. Det var nå i og for seg ganske virkningsfullt. I forhåndsomtalen til konserten har han gitt en forklaring på hva dette var ment å være. Der står det i et avsnitt:

«Feral Songs er en samling viltvoksende sanger Myhr har brukt de siste fire årene på å skape. Det er en invitasjon inn i et frodig og personlig rom, hvor grensen mellom det intime og det fiktive er visket bort. Det er luksuriøst og overdådig, men med hverdagens nær-døden opplevelser snikende i skyggene.»

Luftig musikk

Disse lange musikalske partiene inneholdt kontraster som var nære, svevende og drømmende.

Musikken var preget av lengre og ganske lik musikk i ulike sekvenser. Dette er ikke noe nytt for Kim Myhr, men som sagt så var dette vesentlig mer vokalt enn det han vanligvis serverer.

Disse lange musikalske partiene inneholdt kontraster som var nære, svevende og drømmende. Her kunne det være romklangeffekt på det instrumentale, og en pianist som deretter fulgte opp med flagrende toner. Dette ga en form for «luftig» musikk. Det ble et originalt akkompagnement.

Det var også melodiøse partier med en avdempet og lys vokal til en akustisk bakgrunnsmusikk. Begge gitaristene spilte også på akustiske gitarer. Denne harmonien ble truet i det nest siste nummeret. Gitaristen senket en av strengene på gitaren slik at den ble litt falsk. Orkesteret fulgte opp dette med en disharmoni i kompet. Det ble også en kraftig rytme i slagverket som stimulerte det støyende akkompagnementet. Oppå der igjen kom Kim Myhr med lange vokale toner. Totalt sett var det vel dette som skulle illustrere en truende «nær døden-opplevelse» bak i skyggene. Sekvensen var imponerende. Harmonien ble gjenopprettet mot slutten med en stille sang, fingerspill på gitarene, en drømmende effekt i pianoet osv.

Litt for lite spenning

Det ble dessverre noe for like sanger under denne konserten.

Det ble dessverre noe for like sanger under denne konserten. Lydbildet og musikken var totalt sett litt for ensformig. Dette er ikke noe nytt for Kim Myhr og hans orkestre. Han har likevel fått en Spellemannspris for plata han gjorde med Australian Art Orchestra. La nå det være sagt.

For meg ble det likevel for mye av det samme i en del av de musikalske partiene. Jeg kunne tenkt meg noen flere soloer på gitarene og noe mer spenning i det vokale etc. Kanskje kan slagverket også utnyttes enda mer. Det var fint å høre på, og det var litt variasjon, men jeg satt igjen med et hovedinntrykk av at noe her var uforløst.