Emily Wells – Regards to the End

Emily Wells sin nyeste utgivelse er et kompromissløst, mørkt album som utrykker desperasjon i en tid preget av kriser.

Vurdering

Emily Wells – Regards to the End: 6/6

For 14 år siden snublet jeg tilfeldigvis over et liveopptak av en ung kvinne. Hun sto alene, sammen med en synthesizer, en fiolin, en loop-pedal, et klokkespill og en lekemikrofon som hun brukte for å få en ekko-effekt.

Jeg ble raskt bergtatt av den unge artisten, og hennes unike vokal skar nedover ryggmargen min. Jeg ble imponert over alle instrumentene hun mestret, og hvordan hun loopet seg selv live for å kompensere for at hun ikke var backet av noe band. Emily Wells sitt uttrykk gikk rett i hjertet mitt.

Nærhet til tematikken

Emily Wells er en artist som det er vanskelig å sette i bås. Som barn ble hun interessert i klassisk musikk, og i en alder av 12 begynte hun å spille fiolin. I tenårene snek hun seg inn bakveien på mange av New York-undergrunnens jazzklubber, og hun ble oppslukt i Hiphop-kulturen fra hjembyen sin. I 1999 gav hun selv ut sitt første album, og 23 år etter har Emily Wells perfeksjonert sitt utrykk ved å hente inspirasjon fra en mengde sjangre som indierock, synth-pop, folk, klassisk, hip hop, trip hop og minimalistisk elektronika. Hennes stil minner om en abstrakt, nedstrippet og upolert versjon av Susanne Sundfør.

Regards to the End er en plate preget av kriser. Tematikken på albumet er en oversett AIDS-krise, såvel som klimakrisen vi står overfor. Man merker at tematikken på platen står artisten nært. Wells, som selv er stolt lesbisk og har et solid fotfeste i New Yorks LGBTQ-miljø, har opplevd AIDS på nært hold. På albumet kanaliserer hun følelser som sinne, fortvilelse, og desperasjon, men det skinner også igjennom et lys av empati og kjærlighet.

Emily Wells har alltids vært kompromissløs i sitt utrykk. Hun spiller selv gitar, synthesizer, fiolin, viola, cello, piano, og bass. I tillegg programmerer hun alt av trommemaskiner og grooveboxer. På det nye albumet utvider hun uttrykket ved å inkludere gjestemusikere som bidrar med klarinett, fløyter, og horn. Dette gjør at lydbildet på den nye platen beveger seg nærmere artister som Son Lux og My Brightest Diamond enn tidligere, og utrykket er mer teatralsk av natur.

Mørkt og vakkert

På Regards to the End viderefører Wells lydbildet hun startet med på In the Hot EP’en fra 2017. Samtidig får sjangre som synth-pop, trip hop og elektronisk musikk en mer dominant rolle enn på forrige utgivelse.  Selv om musikken er vakker så kan det høres at hun henter inspirasjon fra synth-popens tradisjon for dualitet; låter som Eurythmics «Sweet Dreams Are Made Of This» er ved første øyekast veldig enkel og fin, men går man dypere inn i teksten finner man en heller mørk og fæl undertone rett under overflaten.

Emily Wells bruker sin unike vokal til å kanalisere det samme. Stemmen hennes er både mørk, vakker, sår, ensom og håpefull på en gang. Det såre vokalarbeidet i kombinasjon med beats programmert med 12-bit samples gir assosiasjoner til trip hop artister som Portishead.

Regard to the End er et unikt album som anerkjenner musikkhistorie fra klassisk musikk frem til moderne uttrykk. Dette skinner også gjennom på produksjonsteknikkene som er brukt på platen. De elektroniske elementene er veldig moderne, samtidig som de analoge instrumentene ikke er overprodusert. Vokalen er – heldigvis – ikke kjørt igjennom autotune for å korrigere disharmonier.

Emily Wells sin nyeste utgivelse er et kompromissløst, mørkt album som utrykker desperasjon i en tid preget av kriser. Men i all tristessen skinner det også gjennom et svakt lys av håp. Dette er en tidløs plate som kommer til å stå som en av mine favoritter i 2022.