Emosjonelt kraftfull Anika

Rå energi og umiddelbarhet trenger igjennom i et konfronterende fysisk uttrykk når Berlin-baserte Anika og hennes rockekvartett opptrådte på Oslo-klubben Goldie torsdag 6. november. disharmoni lot oss fascinere og tok inn hennes politiske bekymringer for medieavhengighet medfølgende overvåkning, ensretting og et stadig mer restriktivt samfunn med høyre-krefter i anmarsj.

Oppdemmet raseri og sinne kommer hjertelig, sterkt til uttrykk fra den rakbarberte Annika Henderson med ofte repeterende tekststrofer over tagget gitar, bass og heftige trommer. Lydbildet gir gjenklang av postpunk og støyrock; P J Harvey, Throbbing Gristle, Breeders, Peaches, Björk og Nina Simone.

Stemningen og atmosfæren er både mørk og lekfull. Med tunge, røffe gitarer fremmer hun lyrisk fortvilelse og føler seg fanget, men tar til orde for transer og andre minoriteter. Slipper frem subliminert aggresjon en hektisk hverdag ikke gir plass til. Det er gjennomborende gitarlyder som trenger inn nærmest som lydlige små jordskjelv.

Direkte og umiddelbart

Uttrykket er direkte, umiddelbart og kraftfullt. Tomás Nochteff, også Mueran Humanos, Dios, Cult Of Youth med mer, frembringer et massivt trøkk fra sin bassgitar og er i seg selv en ruvende skikkelse.

Lorenzo Loz Lozenge skaper gitarveggene. Martin Thulin fra Exploded View er batteriet som holder alt sammen.

Henderson er selv intenst tilstedeværende med tydelig styrke. Nærmest innhyllet og omsluttet av låtenes magi. Diksjonen er klar og tydelig og aksentuerer budskapet.

Hun sier relativt lite når hun ikke synger men ordene er velvalgte. Sangen er overraskende god fra den britiskfødte sangerinnen som i starten hadde en Nico’sk skjevhet i stemmen.

I mellomsnakket ber hun edruelig for en mer empatisk omtenksom verden med plass for ulikhet og menneskerettigheter.

Musikalsk rå nerve

Konserten avsluttes på utmerket vis med hennes sterke og særegne tolkninger av Yoko Onos » Yang Yang» og The Kinks «I Go To Sleep» (i dag like kjent fra Ray Davies på et tidspunkt kjæreste Chrissie Hyndes versjon med The Pretenders, sistnevnte fremfører hun alene med gitar). Det fungerer som en myk landing etter sosiale og politiske kommentarer og musikalsk rå nerve.

Den vibrerende bassen på «Yang Yang» hadde med sine reverb-effekter og sammen med skrikende gitarpedaler skapt et bølgende rytmisk dystopi.

Besnærende, gåtefullt samtidig tankevekkende og glødende. Anika er fortsatt en vital musikalsk stemme og live er det kraftfulle veldig tydelig.

Bildegalleri: Jan-Olav Glette