Endelig var ventetiden over – Trondheim Rocks 2025

Årets utekonsert-sesong er offesielt i gang med Trondheim Rocks som la lista rimelig høyt i år. Det var mye å velge i, så her burde det strengt tatt være noe for en hver smak.

For meg personlig har det blitt ei litta tradisjon å kaste på meg fotobagen og ta turen til Trondheim som en start på festivalsesongen. Selv om Inferno er den egentlige starten, er det noe helt spesielt med utekonserter. Og i år var det Iron Maiden som sto som headliner. Iron Maiden har gjestet Trondheim Rocks før, men i år med ny trommeslager og litt annet konsertoppsett – noe jeg kommer tilbake til senere.

The Raven Age fra London åpnet festivalen, et band som ble dannet tilbake i 2009 av George Harris og Dan Wright. Hørt navnet Harris før? Det stemmer, dette er sønnen til den langt mer kjente Steve Harris i Iron Maiden.

Neste band ut var Danko Jones, før Wig Wam med Åge Sten Nilsen og Trond Holter i spissen. De aller fleste har vel en viss kjennskap til disse, og det er åpenbart at de er både rutinerte og populære. Ivar Nikolaisen og bandet The Good The Bad And The Zugly var neste ut, og det føltes nesten som om de var på hjemmebane, for her kokte det virkelig av god stemning. Ivar Nikolaisen er også vokalist i Kvelertak, så energi og fullt øs på scenen er ingen ukjent faktor når han entrer scenen.

Lite tid til en pust i bakken

CC Cowboys var også på besøk i Trondheim. Det er noe litt underlig og rart ved CC Cowboys, men det er også noe magisk ved bandet, med Magnus Grønneberg i spissen. De rører ved en nerve når de entrer scenen, og en trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at her blir det allsang og et publikum som er helt med.

Neste band ut var Halestorm fra Pennsylvania, grunnlagt i 1997. Vokalist Lzzy Hale ga meg, strengt tatt, min aller første aha-opplevelse i år. Alle de tidligere bandene leverte absolutt på topp, og stemningen var høy hele veien, dette er rutinerte og dyktige musikere alle som en, men så er det det lille ekstra da. Halestorm satte på en måte standarden med bånn gass og full pedal – pedal throught the metal – nesten litt som når Reodor Felgen trår gassen i bunn under oppløpssiden for å sette Blodstrupmoen på plass!

En kunne lett ha trodd at pulsen skulle falle og at nå var det bare å puste litt i bakken og ta en pause før Iron Maiden, men der tok jeg grundig feil. Jeg hadde ikke gjort hjemmeleksa min og lest meg opp på Battle Beast, med Noora Louhimo i front. Grunnlagt i Helsinki i 2008, og selv om de kunne blitt feiltolket som et Nightwish-tribute band, leverte de, og vokalisten hadde en autoritet som fenget publikum. Jeg ble helt personlig litt overrasket på samme måte som første gang jeg opplevde Djerv med Agnete Kjølsrud i spissen – et sceneteke uten sidestykke. Begge disse bandene bokstavelig talt eide scenen.

Alt er allerede skrevet og sagt før

Iron Maiden skulle om ikke lenge entre scenen. Så spenningen var til å ta og føle på. Uten å ta munnen for full, var nok dette høydepunktet for de aller fleste, noe en lett kunne merke. Når en gikk blant publikum, og plutselig bestemte seg for at en Iron Maiden Tour T-skjorte kanskje ville vært kult, ja, da var de faktisk utsolgt.

En annen ulempe med å være «litt seint ute» og å komme sitt «reisebrev» litt etter alle andre er jo at det en har tenkt å skrive og si allerede er skrevet og sagt. Men det tyder vel på at de fleste hadde samme oppfatning av konserten og kjente på de samme følesene.

Ja, Iron Maiden har vært her før, men nå med ny trommeslager og et langt mer visuelt oppsett, med hovedmål om å gi fansen det de ønsker. Det er med en viss ydmykhet man står foran i foto-piten og får forklart fra en representant fra managementet hva vi kan forvente i løpet av de tre låtene vi får muligheten til å fotografere. Og det er med en viss ærbødighet man entrer pitten for et band som er levende legender. En bør huske på at de har holdt på jevnt og trutt siden 1975.

Vipps så var man 10 år igjen

Jeg skal være helt ærlig – jeg har aldri vært noen stor Iron Maiden-fan, har hatt noen bilder på veggen, men det stoppet liksom der. Jeg husker godt tiden tilbake i ungdomstiden da jeg hadde kamerater som var veldig på akkurat den ballen. Da de spilte Iron Maiden, fikk stort sett hele nabolaget dele den gleden.

For å være helt ærlig, er det noe spesielt som skjer der jeg står, i spenningen, fordi jeg har aldri fotografert Iron Maiden før. Sist de var i Trondheim, var det absolutt NO-GO, med store bokstaver.

Men nå var det annerledes, man kunne lett kjenne kribling i kroppen, gåsehud og ståpels. Jeg gikk inn som en «rutinert», godt voksen fotograf, men i løpet av noen få meter inn i pitten var jeg blitt til 10-åringen med en storesøster som var syv år eldre, med kjæreste og bærbar platespiller. Og de spilte rock så høyt at høyttalerne skranglet, mens jeg satt med store klinkekuler som øyne og bare ventet på å få platespiller selv.

Til tonene av «Doctor – Doctor» var jeg plutselig den lille håpefulle, der høydepunktet var ukelønna i baklommen, og sykkelen i fullt driv til platesjappa der en kunne bla i albumene, høre på dem før en kjøpte, eller stikke innom bladkiosken og sitte på gulvet med cola eller is og bla i utenlandske musikkblader. Man skjønte jo ikke så mye av skrivingene, men å se på bildene var gull.

Hva er hemmeligheten?

En skulle absolutt ikke tro at Iron Maiden var et band med godt voksne karer, for hvilken energi! Plutselig angret man på at man ikke var en ivrig fan, og begynte å undre på hva man egentlig har gått glipp av. Jeg har vært på flere konserter, men dette mangler helt klart sidestykke. Hardt og brutalt, rått og heftig, alt på en gang – og for et kok det var i publikum! Et publikum med en bred aldersspennvidde. Selv om jeg dytter hånda mi ned i den dype superlativskuffen i frykt for å klype fingrene på vei opp, aner jeg ikke hvilke ord jeg skal bruke for å forklare hvor rått dette var.

Hele opplevelsen rundt Trondheim Rocks er topp på alle fronter, men Iron Maiden er i en klasse for seg selv, og man må bare spørre seg selv: Hva er det med disse bandene som ble dannet på 70- og 80-tallet, som fortsatt leverer? Det finnes så utrolig mange talentfulle og yngre band som dannes og forsvinner like raskt som dugg for solen. Hva er egentlig hemmeligheten?

Ikke vet jeg, bortsett fra at jeg nå sitter her med Iron Maiden på ørene og håper og krysser alt jeg har av fingre og tær for at det blir Trondheim Rocks 2026, og gleder meg til hva de henter ut av den store artistskuffen da. For 2025 var utrolig fett, i alle fall!

Jeg må bare å sagt at Stein R. Vanebo og Trondheim Rocks har gjort en kjempejobb. Det er imponerende å få til veie et så bredt spekter innen rock på én og samme dag. Her er det – eller burde det i alle fall være – noe for enhver smak, så å kjøpe billett er noe man absolutt gjøre!