John Dee var i fyr og flamme 12. september da den amerikanske kvintetten Black Lips lagde et skrålende lurveleven av en fest. Det ble stadig bedre stemning jo lengre ut i det timelange settet til flowerpower-, countrygarasjerockebandet vi kom.
Atlanta, Georgia-garasjerockerne Black Lips var på et sjeldent Oslo-besøk kort tid før de slipper nytt album Season of the Peach. Cole Alexander på gitar og mest vokal og bassist Jared Swilley gjenstår av originalmedlemmene. Zumi Rosow kom tidlig til på saksofon og bidrar også med hovedvokal og låtskriving her og der. Jeff Clarke er et fint tilskudd på gitar som holder mye på plass. Oakley Muson heter den relativt ferske trommisen som holder de galopperende rytmene i gang.
I løpet av en times tid raste bandet igjennom et tjuetalls låter av både gammel og nyere dato. Publikum slet med å stå stille til den i stor grad øredøvende, energiske musikken hvor alle bandmedlemmene bidro med vokal og de fire i front byttet på å ta lead.
Vilt og uforutsigbart
Vi var innom country, new wave pop, protopunk, psykedelisk garasje, punk og en hel masse annet
Det er løst og fritt i formen rent musikalsk. Vi var innom country, new wave pop, protopunk, psykedelisk garasje, punk og en hel masse annet, gjerne i et kaotisk sammensurium fremført med intens tilstedeværelse. Rennesteinspunk, ur-garasje, gyngende country, gospelpunk, rockabilly, twangy punk eller flowerpower- garasje. Det er gjørmete, frenetisk samtidig ganske muskulært hardtslående. I like stor grad punk som garasjerock egentlig.
Klassisk rock-vibe
En gjenklang av klassisk 1960- eller 1970-talks rock-vibe lå over det hele.
Bandet slo seg frem under garasjerockbølgen på 2000-tallet og fikk sitt store gjennombrudd med albumet Good Bad, Not Evil i 2007 før de nå har beveget seg mer og mer i retning av å være et nisjeband. Vi får de største slagerne fra dette albumet. Settet åpner med «Slime and Oxygene» og de avslutter kvelden med «Bad Kids» som siste ekstranummer og både «Cold Hands» og «O Katarina» ble fremført til yr begeistring.
Ennå flere låter var plukket fra countryinspirerte Singing In A World That’s Falling Apart.
Jeg kan ikke komme på å savne noen låter og måtte noe motvillig la meg rive med av den gode stemningen i lokalet og det voldsomme cocky rushet på scenen tross et ubehagelig høyt lydnivå og problemer med å leve meg inn i starten proppet med lydinntrykk fra by:Larm. Men Black Lips er smittende og fortsatt gøy! Det er ikke hver dag man kan oppleve amerikansk rock ‘n’ roll.
Vær den første til å kommentere