Espen Lind ga oss en musikalsk reise i sitt repertoar på Olavsfest

Espen Lind entret scenen i Borggården i Trondheim iført hvit dressjakke og sort bukse. Han så riktig så elegant ut. Realiteten var vel at han bare så vidt hadde rukket å kamme håret og stemme gitaren. På grunn av flyforsinkelser ankom han ikke konsertarenaen før 20 minutter i forkant av konserten. Han beholdt likevel både roen og den artistiske autoriteten gjennom hele konserten.

Espen Lind ga ut sitt første album i 1995. Det betyr en karriere på over 30 år. Vi fikk sanger fra hele perioden. Han har i løpet av alle disse årene vært både artist, låtskriver og produsent. I de siste årene har han også vært veileder for yngre artister i TV-programmet «The Voice.»

Artist-delen har vel strengt tatt kommet litt i bakgrunnen til fordel for låtskriving og produsering. Han har imidlertid levert sanger til store internasjonale artister, og fem av disse har vært inne på Billboard Top 20 i USA. Det pleier å bli litt kroner i kassa også av sånt.

Etter at han var med i TV2-programmet «Hver Gang Vi Møtes,»(HGVM) fikk han noen nye sanger fra andre artister inn på settlisten sin. Noen av disse fremførte han i Borggården.

Sceneartisten Espen Lind

På Olavsfest fredag kveld var det sceneartisten Espen Lind vi møtte. Han åpnet med en låt fra år 2000, «Black Sunday.» Det er ikke en så lystig tittel, men så handler den også om kjærlighetssorg og brudd. Denne nådde Topp 5 i Norge. Jeg syntes det var en god poplåt. Espen Lind var i gang. Han fulgte opp med en gospellignende sang, «By The Time I Get To Heaven.»

Etter det kom den første sangen fra «Hver Gang Vi Møtes.» Det var av alt i verden Marcus og Martinus sin «Plystre På Dæ.» De ga ut denne som barn. Espen syntes ikke det var like sjarmerende at en mann på 55 sang om det samme overfor jentene. Derfor ble det ei tekst om plystring på hunden hans i stedet😊 Ok, ukulelen kom frem og han både sang og plystret seg gjennom låten.

Mer fra «Hver Gang Vi Møtes».

Den andre sangen i samme kategori var hans versjon av Herborg Kråkevik sin «Sangen Om Mitt Liv.» Han ble veldig fornøyd med denne versjonen, og han mente den traff både ham selv og mange av lytterne. Han startet selv på vokal sammen pianisten. Etter hvert kom synthen med. Espen sang virkelig bra på denne veldig rolige låten. Det ble en fin dynamikk i sangen, og dette skapte noe stemningsfullt.

Fra det ene til det andre. Etter Herborg Kråkevik gikk det til den multikulturelle, unge og kvinnelige rapartisten Musti. Her gjorde han sin versjon av hennes låt, «Atlas.» På denne sangen var det en sterk rytmikk i slagverket, og i låten som helhet ble det en slags crescendo. Folk klappet i hendene til denne rytmen. Det ble også en til fra TV-programmet «Hver Gang Vi Møtes». Det var låten «Hjemme», originalt «Heime» av Synne Vo. Her fikk vi både orgel og ei hel gruppe som trådte til.

Tilbake til starten

Espen Lind gikk så tilbake til starten av sin karriere, nærmere bestemt sangen «Yum Yum Gimmie Some» fra 1995. Denne er blant de kjente fra repertoaret hans. Det ble litt snakkesyning og ellers to korister som besvarte hovedvokalen. Låten ble ellers brukt til å presentere hele orkesteret med derpå følgende solopartier fra alle sammen. Både trommeslageren og koristene imponerte her.

Espen Lind er jo først og fremst låtskriver. Han har levert sanger til flere store artister og vært inne på Billboardlista i USA med flere av disse. Dette gjaldt også den neste sangen, «Hey, Soul Sister» fra 2009 som fikk en tredjeplass på den nevnte lista. Sangen var spilt inn av det amerikanske rockebandet Train. Espen Lind fremfører åpenbart sangen på scenen, her med kassegitar. Vi fikk koring fra hele orkesteret, og publikum hev seg også like godt med på allsang.

Storhiten «When Susanna Cries.»

En annen låt, som i utgangspunktet var ment til gruppen Backstreet Boys, var «Unloved.» Han begynte å skrive på den, men han følte at den ble så bra at han ikke ville gi den fra seg til Backstreet Boys. Det er en rolig og veldig sterk melodi. Vi fikk en nydelig koring på denne hvor koristene også besvarte hovedvokalen. Det var en sang med nerve i, og refrenget var flott. Denne la jeg merke til.

Etter dette var det den sangen som bare måtte komme, storhiten hans, «When Susanna Cries.» Espen startet selv på kassegitar sammen med organisten. Etter hvert ble det både gitarsolo og korister bak Espen. Publikum veivet med hendene, og vi fikk en lang avslutning.

Personlig var jeg nå i en sånn fin stemning at konserten kunne vært avsluttet her. Det ble imidlertid en mer taktfast låt fra det samme albumet fra 1997, Red. Dette var sangen «Baby You’re So Cool» med Espen på el-gitar.

En konsert med dynamikk

Espen Lind stilte mannsterk på Olavsfest. Orkesteret telte i alt syv musikere, deriblant to kvinnelige korister. Dette hørtes også, for det var en god variasjon i det musikalske uttrykket gjennom konserten. Dette gjaldt også stemningen og atmosfæren under kvelden. Her var det dynamikk på flere plan.

Først vil jeg trekke frem det rike lydbildet som var på konserten. Espen selv spilte på både kassegitar, el-gitar og ukulele. I tillegg hadde de keyboard og orgel, korister og det tradisjonelle. Koristene ble utnyttet godt, og de løftet konserten. Jeg vil også si at gitarsoloene fra Skjalg Raaen var klart tydeligere enn på den første konserten. Generelt var det et sterkt orkester.

Dette er flott, men jeg er godt klar over at dette også er et økonomisk spørsmål. Det er nok noe av bakgrunnen for de mer minimalistiske besetningene vi ser på mange scener nå

En stemme som bærer

Vi kommer ikke utenom Espen Lind som frontperson. Han har holdt på såpass lenge nå at han fremstår med autoritet og patos. Han vekker positive reaksjoner hos folk, og jeg vil si at han også er kommunikativ.

Dette var han denne gangen også til tross for et vanvittig stress i forkant av konserten. Jeg vil også trekke frem hans vokale egenskaper, for de er ikke små. Han har en stemme som bærer, går opp i falsett osv.

Sterkt repertoar

Repertoaret hans er sterkt. Det gjelder både det han har skrevet for seg selv, og det han har gitt ut til andre artister. Han er ikke eksperimentell, men ok, folk synger nå med. Noen syntes at det kanskje ble vel mange HGVM-sanger på denne konserten, men han så nok litt ut over det noe seniorpregete publikummet. Personlig håper jeg at han gjør litt mer ut av rollen som sceneartist.

Fotogalleri: Tor Atle Kleven (www.kleven.net).