Etterlengtet kveld i det norrøne med Wardruna

Foto: Johannes Andersen

Vurdering

Wardruna @ Sentrum Scene 28.04.2022 5/6Karakter 5
Konserten med Wardruna på Sentrum Scene har vært utsatt i over to år. Konserten er helt utsolgt, og publikum fra hele verden er her. De er meget entusiastisk overfor et band som sjelden skuffer live

Den meget utsatte konserten til Wardruna på Sentrum Scene er helt utsolgt. Jeg ble derfor møtt av de lengste køene jeg har sett inn til konsertsalen. Kanskje også bandet havnet i kø, for de kom litt forsinket på. Det ga meg tid til å beundre scenen. Hele scenen er omringet av plysjgardiner, som med lyset på seg kan minne om skog. Stemningen det skaper passer ypperlig til musikken

Messende og suggerende

Wardruna starter med det mystiske og norrøne. «Kvitravn» drives frem av et monotont, men suggerende riff på noe som ligner en nøkkelharpe. Vokalen er mektig, med mye klang. Lindy-Fay Hella skiller deg ut med en lysere andrestemme, før frontfigur Einar Selvik tar over med en ganske intens vokal. De roer seg ganske mye ned med «Skugge». Det er svevende og fint over en massiv bass, etterhvert går det over i messing.

«Solringen» illustreres med en solformørkelse i bakgrunnen på scenen, noe som skaper en bokstavelig solring. Låta bygger seg opp til et fengende refreng. Det er bare to damer som synger, men de høres ut som et helt kor. Det er mektig og flott. Bandet krydrer stadig musikken med spesielle instrumenter. Neste låt høres ut som at den innledes med munnharpe. Selvik messer og Hella kveder. Melodien er dessverre litt lite klar, så denne blir litt langdryg. Noen ganger er det litt synd at scenen er så dunkelt belyst. Jeg ser ikke hvilke instrumenter de spiller, men noe må man ofre for en trolsk stemning i salen. Bukkehorn og lyre over messende rytmer understreker stemningen, og det minner nesten om et sjamansk rituale før låta avsluttes med en kakafoni og strober.

Foto: Johannes Andersen
Filmmusikk og bukkehorn

Mange fine, små detaljer i lydbildet gjør denne til et av høydepunktene i kveld.

«Raido» har mye dynamikk. Den bygger seg opp fra Einar Selvik med fingerspill på kraviklyre, før han kaller, og damene svarer, til det blir mer og mer trommer i lydbildet. Mange fine, små detaljer i lydbildet gjør denne til et av høydepunktene i kveld. Det er en skummel stemning, men behagelig musikk under «Lyfjaberg». Bandet høres ut som et kor med strenger og trommer. Selvik høres sint ut i stemmen. Denne hadde passet som filmmusikk (og er sikkert brukt i Vikings).

Når Einar Selvik synger alene, legger jeg mer merke til noen sytende undertoner i stemmen hans, som jeg ikke liker. «Voluspà» er alene med lyre. Lyrespillet er pent. De største delene av konserten er to horn en del av utsmykningen. Når de tar de frem, høres det ut som at de kaller til krig. Det er skummelt, illevarslende og messende. «Isa» starter pent med englestemme fra Hella. Det går over i summende og messende krigskor, med Hella skrikende over. Selvik tar over på intens vokal, før det roer seg ned igjen og avslutter som den startet.

Foto: Johannes Andersen
Harley og ulvehyl

Lindy-Fay Hella synger på en kvedende måte over et messende kor og rytmer. Det er en mektig oppbygning til Selvik begynner å synge.

Starten av «UruR» høres ut som en Harley starter opp, men heldigvis er det horn, ikke motorsykkel som er det drivende instrumentet her. Kor og rytmeseksjonen bygger oppunder. «Grà» skal ikke være dårligere enn forrige låt og innledes med ulvehyl. Lindy-Fay Hella synger på en kvedende måte over et messende kor og rytmer. Det er en mektig oppbygning til Selvik begynner å synge. Før neste låt fylles hele salen med røyk. Publikum jubler på første trommeslag. Det er tydelig at bandet har en hengiven fanskare. Den aggresive låta høres tidvis ut som krigsrop. Det er lite melodi, men mer messende og rytmisk under Selviks sang.

Det roes litt ned med strykere, trommer og messende vokal. Selvik bruker lyren som gitar og sangen bygger seg opp til noe som høres ut som en hyllest til Odin. Om en har fått i seg stoffer som hjelper til med sånt, kan denne fint få deg inn i transe. Jeg er ikke helt der, selv om det er fengende og flott. Snakkende vokal innleder neste låt. Det er litt for mye bass i backtrack, ellers en rolig låt mye bukkehorn.

Foto: Johannes Andersen
Avslutningen og Helvegen

Etter bukkehorn forsøker Wardruna å bukke og takke for seg. Einar Selvik takker publikum for utholdenheten. Konserten er jo utsatt i over to år. Han forteller om at før i tiden var det sanger til alle daglige gjøremål, men de sangene er borte nå, så vi må skape nye. Syng mer! Det var også sanger om overgangen fra dette liv til neste, altså døden. «Helvegen» handler om dette. Deres mest kjente låt er mektig, fjong og gåsehudfremkallende. Det er tilløp til allsang på et språk svært få snakker, gammelnorsk/norrønt. En messende og melodiøs avslutning, trodde jeg.

Trampeklapp og lang, vill jubel fører til at Einar Selvik tar en liten låt til. «Snake Pit Poetry» er diktet Ragnar Lodbrok tenker på mens han senkes ned i en slangegrop og drepes i Vikings. Selvik får frem dramatikken med sin stemme. Kun han og lyren fjetrer publikum, før en kveld i den norrøne tid er over.

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*