Far og datter Eberson er ute med nytt jazzalbum førstkommende fredag

Marte og Jon Eberson er tilbake med ny musikk – under det felles navnet Eberson. Deres kommende plate, Forgetful, er en samling av deres favoritt-jazzballader hentet fra den legendariske Great American Songbook – med tidløse melodier og tekster som har preget amerikansk og internasjonal musikkhistorie siden 1940-tallet. Albumet slippes førstkommende fredag.

Plata, Forgetful – Standard ballads, blir gitt ut fredag denne uka og gir i alt ni sanger fra jazzens amerikanske katalog. Det er legendariske jazzlåter som har blitt spilt i tre generasjoner i familien Eberson. Sangene er gitt ut både av Frank Sinatra, Jeff Baker, Billie Holiday, Ella Fitzgerald etc.

Dette var musikk de enten hadde på slitte plater hjemme, eller så var det på radioen de ble spilt. Jon Eberson satt som liten gutt hjemme på stuegulvet og hørte sin far, jazzgitaristen Leif Eberson, spille disse melodiene. Han var fascinert av både tonene og det å se fingrene hans bevege seg lekende lett på gitarhalsen.

På samme måten stiftet dattera hans, Marte, bekjentskap med de tradisjonelle jazzsangene. Hun satt i stua og hørte faren spille disse på gitar. Etter hvert som hun ble større, spilte hun selv noe av dette på piano. Vi snakker her om tre mennesker med en utsøkt musikalitet.

Platas særpreg

Dette er ei veldig lavmælt jazzplate. Alle sangene består av Jons akkompagnement på en elektrisk jazz-gitar og Martes stillferdige og myke vokal til disse. For å få frem stemningen fra stua hjemme har de lagt vokalen hennes langt fremme i lydbildet. Det hele fremstår som åpent og nært.

Akkompagnementet utføres ved at Jon slår an jazzakkorder, eller at han bryter opp disse i enkelttoner. Anslagene på akkordene varierer noe. Ellers spiller Jon jazzsoloer oppå sitt eget akkompagnement på noen av låtene. Tekstene omtaler Marte som tidløse og allmenngyldige.

Etter noen år fikk Marte nærmest et kick på standard jazzlåter. Hun er jo også utdannet jazzmusiker. Instrumentet hennes er keyboard.

To musikere med lang fartstid

Marte Eberson har også vært innom indierock og -pop. Hun spilte i suksessgruppen Highasakite i flere år, og der tok hun seg av tangentene. Gruppen hadde en viss internasjonal suksess. Her hjemme var de enormt store. Marte turnerer også med et eget prosjekt.

Jon Eberson er en jazzmusiker og komponist som har holdt på i over 50 år. Han har vært yrkesmusiker siden han var 18 år, og han har spilt i en lang rekke konstellasjoner. I dag er han 72 år.

Helt på begynnelsen av 1980-tallet gjorde han braksuksess med Jon Eberson Group, og da med Sidsel Endresen som vokalist og tekstforfatter. Deres album fra 1981, Jive Talking, solgte i 60 000 eksemplarer og medførte turnering over det ganske land. Dette var stort tatt i betraktning at det tross alt ikke var noe lett popmusikk. Det var laidback jazz/fusion. De fikk Spellemannsprisen for denne plata i kategorien jazzrock.

Ingen lansering i utlandet

Denne gruppen var nok god nok for en internasjonal lansering i Europa. Det ble dessverre ikke mer enn noen ukers turné i Vest-Tyskland i 1982 og et album som ble utgitt i Japan. Hverken plateselskapet eller gruppen selv var overdrevent interesserte i dette. For de som ikke er klar over det. Det var en annen tid. Selvtilliten i både nasjonen og i musikermiljøet var noe helt annet enn i dag. Det var veldig få norske artister som gjorde noe i utlandet av betydning, og anseelsen vår der ute var klart lavere enn i dag.

Jeg husker enda hva Jon Eberson sa i et intervju på radio den gangen. Vi har «selt fem skiver i Finland.» Der var norsk rock og pop på den tida, til og med i 1982. Det var nærmest sett på som umulig å komme seg «ut.» Det store skillet kom i 1985 med Bobbysocks som vant Eurovision Song Contest og A-ha som erobret førsteplassen på amerikanske Billboard. Detter var et vannskille.

Forgetful ei god plate?

Disse to utrolig musikalske menneskene lager ikke noe dårlig. Dette er imidlertid musikk som krever noe av lytteren. Det er ikke underholdning for «hvermannsen.» Dette er for de litt viderekommende, og de med litt kjennskap til jazz.

Men hvis du liker jazz og tradisjonelle låter innen sjangeren, så er det bra. Som lyttemusikk når du trenger hvile, egner det seg godt. Det gir velbehag å høre på dette. Det gir også glede for de som gjerne vil høre litt jazzarrangementer.

Det vi imidlertid kan anmerke, er at det kanskje er smidd noe vel mye over samme lesten. Det er Jons gitar og Martes vokal på alle ni sangene. På en annen side gir dette ei fin ramme rundt musikken, og det gir et helhetlig bilde av det de presenterer, tradisjonell jazz. Vi skal heller ikke glemme at intensjonen var å gjenskape den musikken de spilte og sang hjemme i stua. Denne plata skal gjengi lyden slik den var, og da må vi huske at dette er musikk helt tilbake til blant annet 1940- og 50-tallet.