Fascinerende Aldous Harding

Fortryllende, intim og involvert har new zealenderen Aldous Harding og hennes band vår fulle og hele oppmerksomhet i halvannen time i Oslo Konserthus mandag 15. juni med sin atmosfæriske barokkpop, kunstpop og gotisk folk. Enten hun spankulerer rundt, tvinner hender, vipper med foten fra stolen eller er fokusert gitarspillende eller tar signaler fra partner, co-vokalist og mest bassist H. Hawkline har den karismatiske damen vår fulle oppmerksomhet. Det enorme stemmeregisteret og den frodige variasjonen i uttrykket er det som imponerer aller mest, sofistikert og enkelt på samme tid.

I starten har Aldous Harding på seg en skinnende baseballjakke og en frekk ny kort frisyre og farget hår som tiltrekker oppmerksomhet og gir henne en slags gutteaktig sjarm. Samtidig krever hun sin plass og opptrer med en rolig autoritet, puster inn atmosfæren og tar seg tid før hun konsentrert går i gang med tittelkuttet fra sitt nye album. Vokalen er krystallklar og eterisk.

Det er en særegen artist som møter oss, en artist som gjør ting på sin egen måte og har et definert eget uttrykk med mange fasetter. Følsomt og genuint, men også mystisk og gåtefullt drar hun oss inn i sin fortryllende verden.

Fire godt samspilte musikere

Godt hjulpet av fire godt samspilte musikere har hun full beherskelse og nødvendig tilstedeværelse. Vi kan studere hvordan hun forbereder seg mellom låtene med å tvinne fingre, plukke opp fra gulvet og plassere perkussive instrumenter nærmere eller fin innstille pedaler. Man kan nesten få inntrykk av å være tilstede under en innspilling eller i øvingslokalet med den genuine, likefremme konsentrasjonen hun gir til kjenne.

Hun sier lite og ingenting underveis men fanger oss med blikket stirrende ut i luften, ruller øyne eller skeptisk vidøyd nesten brydd, men bryter også ut i smil her og der. Mest av alt virker hun fortapt og involvert i musikken. Forbindelsen med medmusikantene er god.

Hennes forlokkende, sanselige karakter drar oss inn i til dels intrikat orkestrert pop med mange uventede skiftninger underveis også i samme låt. Referansene spenner fra Kate Bush på det mest dramatiske til Vashti Bunyan når hun er i det mer stillferdige hjørnet.

Train on The Island

Låtene er i stor grad hentet fra det relativt ferske albumet Train on the Island, men vi får også smakebiter fra foregående Warm Chris, «Designer» og «Party,» dog dessverre ikke vår favoritt «The Barrel», i løpet av de nitti minuttene vi får.

Musikken tar ulik form fra låt til låt. Singlene «Venus in the Zinnia» og «One Stop» fanger litt ekstra med førstnevntes glitchy elektroniske fragmenter og mye bass. H. Hawklines markante sopran kommer også godt frem her og bidrar til den storslagne stemningen.

Tempoet dras ned

Midtveis dras tempoet ned noe. Kvinnen som fyller 36 år i 2026 tar av seg jakken og fremstår mer romantisk i en slags hvit bluse. Noe uvørent er det imidlertid også ved måten hun har denne på med lange løst hengende fester langs sidene.

Hannah Harding som hun er døpt fremstår sikrere på scenen enn sist vi så henne, men fortsatt eksentrisk der hun nærmest venter inn det ideelle øyeblikket å starte opp enkeltlåtene. Det tas pauser mellom hver eneste, dels for å stemme instrumenter, men i større grad for å finne momentum, føles det som.

Konsertanmeldelse: Aldous Harding på Cosmopolite – Deichman Musikk

Lutter øre

Lekre små detaljer og variasjoner er det nok av. På «Worms» setter bassisten seg ned og spiller gråtende, vrengt steelgitar. Eventyrlystne «What Am I Gonna Do» kombinerer funky rytmer med harpespill fra pianist og keyboardist Mali Llewelyn som også bidrar med gitar på en låt og vokal her og der. Så stopper de brått opp for et snakkende refreng hvor frontkvinnen spør fortvilet, barnlig hva hun skal gjøre.

Trommene er ofte nedstrippede finstemt med musikken, gitarene mer delaktig med mye fingerarbeid. «Coats» er en befriende injeksjon av energi og trøkk som kommer helt til slutt.

Ekstranumrene starter med kvinnen fra Lyttleton, Christchurch alene med en form for bekjennende akustisk folk i form av «Riding That Symbol». Publikum er lutter øre fokusert slik de stort sett har vært hele den samfulle opptredenen der kun et fåtall har brutt opp med toalett- og barpauser. Så får vi en gammel favoritt når hun henter tilbake bandet for en sårbar, følsom fremføringen av «Imagining My Man».

I hope one dream will get that we’re
Lucky to be given the chance
I do not have the answer
But I don’t have the wish to go back
All my life (Hey!)
I’ve had to fight to stay
You were right (Yes!) love takes time, hey, hey
All my life (Hey!)
I’ve had to fight to stay
You were right, love takes time, hey, hey

«Designer» avslutter kvelden med et skånsomt, medrivende rytmisk driv.

Det har vært nok en henrivende, fin aften i den nå Wales-bosatte kvinnens selskap selv om forrige møte nok gjorde ennå mer inntrykk på anmelder.