Fay Wildhagen og Trondheim Symfoniorkester & Opera i en nyskapende og mektig avslutning av Olavsfest 2025

Den store scena i Borggården huset både Fay Wildhagens band og hele Trondheim Symfoniorkester i en grand finale av den historiske Olavsfesten. Et par tusen tilhørere fikk gleden av å overvære denne nyskapningen på festivalen.

Denne søndagskvelden var det altså Fay Wildhagen som skulle samkjøres med byens symfoniorkester. Hun er selv både vokalist, gitarist, komponist, arrangør og produsent. Hun har også tidligere opptrådt med både strykere og blåsere. Musikken hennes beskrives som folkpop og visepop. Personlig oppfatter jeg den til å være noe mer eksperimentell og svevende enn bare det. Fay Wildhagen har tre egne album bak seg, og hun har i tillegg laget filmmusikk. Her har hun blant annet samarbeidet tett med jazzmusiker Kristoffer Lo.

Den samme Kristoffer Lo uttaler i forhåndsomtalen av denne konserten at Fay Wildhagens musikk egner seg godt til å bli tilført en symfonisk dimensjon. Dette skyldes at Fay er eksperimentell med både klanger og stemning i musikken. Lo mener den derfor tåler et større orkestralt arrangement. Han har meget god kjennskap til musikken hennes, for han har også spilt med henne på scenen, og jeg regner med at han også har bidratt med en del arrangering her.

Det musikalske samarbeidet på scenen

Det å gi seg ut på et slikt enormt samarbeidsprosjekt innebærer at det må skrives ut et større arrangement for symfoniorkester. Alle instrumentene skal ha sine stemmer. Dette er veldig krevende når det er 85 musikere.  I tillegg har de laget en helt ny musikk som skal bygge bro mellom Fays og Trondheim Symfoniorkesters musikk. Det ble i så måte et nytt helhetlig konsept. Faktisk hadde jeg litt problemer med å identifisere et par låter i begynnelsen. Det var arrangementer og overganger som var ukjente for meg.

Det var også viktig å få frem dynamikken i musikken hennes da de jobbet ut dette. Denne ble forsterket med det fulle orkesterets deltakelse. Det var tidvis så storslagen og mektig lyd at jeg nærmest hadde litt vansker med å ta alt innover meg. Dette var i de kraftigste partiene hvor hele orkesteret og Fays gruppe spilte sammen. Men konserten besto også av rolige og stillferdige deler hvor enkeltinstrumentene var viktigere. Her kunne jeg høre Fays sangstemme eller gitar sammen med både strykere, messingblåsere, treblåsere og harpe. Dette utnyttet symfoniorkesterets potensiale.

Her må jeg også fremheve mikrofonsettingen til symfoniorkesteret. Dette var så dyktig gjort at det ikke var noen problemer med å få frem lyden i de ulike instrumentene.

God balanse mellom bandet og symfoniorkesteret

I tillegg spilte Fay også sammen med andre i gruppa si. Det var et samspill mellom henne og gitarist Tommy Kristiansen som tidvis var klangfullt og spennende. De skiftet gitarer noen ganger underveis, og det tok jeg som et tegn på at de brukte ulike stemminger på disse. De anvendte både elektriske og akustiske gitarer. Til dels var det en temmelig luftig og nærmest litt kosmisk klang fra de to. I tillegg var det med en saksofonist som bidro mye. En gang hørtes han ut som et helt orkester.

Balansen mellom gruppe og symfoniorkester var også god. På noen av sangene, i begynnelsen, syntes jeg vokalen til Fay var litt lav, men dette bedret seg. Det var en synergieffekt i dette samspillet. De tilførte hverandre noe. Særlig syntes jeg det i de mer lavmælte partiene, men det fungerte også når de var i styrkegrad fortissimo (dynamisk betegnelse i musikken som betyr meget sterkt red.anm).

Ellers så hørte jeg et arrangement som jeg festet meg ved. En del av orkesteret spilte lange toner mens en annen del kom med raskere toner i en mer kromatisk skala (en skala som består av halvtonetrinn red.anm.). Dette var effektfullt. De varierte også med å legge inn knipsing på strenginstrumentene.

Både vokalist og gitarist

Fay er jo også en profilert gitarist. Akkurat her syntes jeg hun kunne gjort enda mer ut av seg. Hun viste frem både fingerspill og soloer, men på det siste ville jeg hatt mer fra hovedpersonen selv. Dette ville tilført live-konseptet noe. Jeg har hørt henne på tre konserter, og jeg mener hun er kapabel til det. Det ble vel mange raske bevegelser frem og tilbake med høyrehånda. Dette er greit nok i rocke-øyemed, men det gir ikke noen større musikalsk opplevelse. I stedet ble det gitarist Tommy Kristiansen som «dro av» en vanvittig bra solo på låten «Fire of the Mountain» fra førstealbumet hennes. Han spiller til vanlig med Kurt Nilsen, men er kjent for å takle flere ulike sjangre på instrumentet sitt, og han er derfor mye brukt av norske artister. Han har vært litt med Fay Wildhagen på den siste plata hennes.

Bare så det er sagt, jeg har ikke glemt hverken saksofonsoloene eller solopartiene fra musikere inne i orkesteret. Det var mange som bidro godt her.

Kveldens repertoar

Fay Wildhagen har gitt ut tre album. Det første het Snow og kom ut i 2015, det andre var Borders i 2018 og seks år senere kom altså sistealbumet, Let´s keep it in the Family i 2024. Hun spilte bare fra disse tre platene på konserten. Jeg hørte ikke noen cover-versjoner.  Hun har gjort noe Anne Grete Preus der.

Fra begynnelsen startet symfoniorkesteret med både harpe og en solo på et blåseinstrument.  Tommy Kristiansen satt litt alene ute på scenekanten. Fay Wildhagen kom så inn på vokal, og det hele var i gang med låten «Into the Woods» fra 2015. Hun fulgte så opp med et par sanger fra det siste albumet sitt. Mellom sangene hørte vi verbale innslag fra familien Wildhagen, til dels sammen med symfoniorkesteret. Dette er også med på plata hennes.

Jeg vil bare si litt om et par av låtene hennes. På sangen «Don´t know where to go» sa hun at hun spilte for et menneske hun savnet, farmora si, og hun spilte også for folk som tilhørerne hadde mistet. Dette ble sikkert rørende for enkelte blant publikum. Denne sangen er fra det siste albumet hennes hvor hun går veldig nært på egen bakgrunn og oppvekst.

På den påfølgende «Hymn» fokuserte hun på naturen og fremhevet hvor rolig og avslappende det er der. Dessuten kunne hun gjerne tenkt seg og tatt med noen verdensledere dit, for da implisitt å få dem på litt bedre tanker. Den neste, «Ohmygod» var en rockelåt med symfoni. Her ble det både en kraftig koring og en voldsom avslutning instrumentalt.

På sangen «Ranastøngji» fra sistealbumet fikk vi roet oss ned med både en behagelig symfoni, saksofon og vokal. Oppe på lerretet bak så vi et landskapsbilde fra fjellheimen, i stilen nasjonalomantikk. Fay selv bor i et litt landlig område i Valdres.

Avsluttet alene

Avslutningsvis takket hun publikum inderlig for å ha møtt opp og verdsatt dette enorme musikalske samarbeidsprosjektet. Hun sa innledningsvis at hun ville gi alt, og det gjorde hun også. Det ble til og med et spontant avslutningsnummer med bare Fay selv på vokal og gitar, låten «Golden». Publikum ble med på en allsang som lå som et mykt teppe over hele arenaen. «Save me», hørte mine ører på refrenget, og trondheimsnatta senket seg regntungt inn.

PS. Det var gledelig at Trondheim Symfoniorkester var tilbake på denne konsertarenaen. De spilte her i 2023 sammen med fiolinisten Ola Kvernberg, men det har langt ifra vært hvert år. Sist jeg selv husker deres deltakelse i Borggården, var da en verdenskjent latinamerikansk operasanger gjestet Trondheim. Dette var mexicaneren Rolando Villasón i 2007. I 2024 spilte imidlertid orkesteret inne i Nidarosdomen.

Olavsfest er en årlig veldig stor kulturmønstring, og der hører symfoniorkesteret hjemme. Dette orkesteret er av internasjonal kvalitet. I alle fall gjelder det hvis en skal tro den engelske avisa The Guardian som har omtalt både kulturbyen Trondheim og symfoniorkesteret.

Settliste

Fotogalleri: Frank Valde