Er det noe skotten Bobby Gillespie er dyktig til så er det å stelle i stand fest og å sørge for gode vibrasjoner med høyenergisk groove. Dette ble ettertrykkelig bevist da Primal Scream gjestet Sentrum Scene i Oslo onsdag 4. juni på premieren for bandets Europa turné som var den første etter tolv års pause. Nitti minutter rockeglede fikk vi fra et opplagt band som var gira på å vise hva de hadde å by på av nytt og gammelt.
Det er ganske glissent i lokalet når vi går inn i salen, og godt om plass når de norske oppvarmerne The Ease kjører i gang. Bare nederste del av setene i galleriet på Sentrum Scene er tatt i bruk. Men walk-up-en er rimelig høy, og når skottene Bobby Gillespie på sang og Andrew Innes på gitar og resten av det som er Primal Scream anno 2025 spaserer inn på scenen til tonene av Jackie DeShannons «What The World Needs To Know» har det fylt seg bra opp.
Simone Butler, som også var med i Paradise sammen med blant andre Sivert Høyem og Rob Ellis, rocker bass, Darrin Mooney – med bakgrunn fra Scars med Gary Moore, holder stødig rytme bak trommesettet. Saksofonisten må også trekkes frem både som en viktig del showene og for sine fine støt. Saksofonisten heter Alex White, og er også med i Fat White Family og hadde en skikkelig fin baryton på «Medication». På keyboard har vi eks Go-Kart Mozart Terry Miles som skaper ekte amerikansk sørstatsfølelse med sine tangenter like gjerne som acid rytme.
Knudrete vokal bakket opp med stil
Akkurat på den er den snart 63 år gamle sangeren (født 23.juni 1962) knudrete vokal passende.
Publikum er med på notene fra første tone av den hypnotiserende låten, og slik skal det fortsette tross at stemningen gjennomgående med få unntak er noe mer laber på de nyeste låtene. Det er uansett dans og en vibrerende folkemengde som vet å kose seg livsbejaende, gjerne med hoftesving.
«Love Insurrection» er første bekreftelse på at oktetten fortsatt lager god musikk før den tidligere The Jesus And Mary Chain- sangeren igjen går tilbake i arkivet og fjellet av fortiden og til trettien år gamle «Jailbird».
Vi får fløytespill og en dansende frontmann under gitarsoloer på førstnevnte.
Så var det altså første anslag av tunge The Rolling Stones følelse med flott piano og backing vokal.
Så blir det mye materiale fra Come Ahead ispedd en og annen kataloglåt, deriblant «I am Losing More Than I Ever Had» fra bandets selvtitulerte skive fra 1989 som er kveldens eldste låt.
Akkurat på den er den snart 63 år gamle sangeren (født 23.juni 1962) knudrete vokal passende.
Det er den ikke nødvendigvis i like stor grad på alle de krevende, nyere låtene som stiller stemneregisteret til skue.
Han er ingen virkelig soul crooner.
Likefullt må det sies at totalt sett fungerer Come Ahead-låtene meget godt live. «Ready To Go Hone» er riktig fin. Backing sangeren oppveier mye og det stødige, sjelfulle kompet fra musikerne.
Kommanderende selvsikker med ren kulhet og pondus
Her ber Gillespie om å få være pastor og at vi skal være menigheten hans. Det fungerer overbevisende og engasjerer.
Han er en nesten uovertruffen underholder som stendig drar i gang både klapping, dans og sang ute blant tilhørerne. Han er kommanderende selvsikker og har publikum i sin hule hånd. Mer og mer smilende kan vi observere ham utover i konserten.
«We wanna be free to do what we wanna do.
We wanna be free to ride!
We wanna be free to ride our Machines without being hassled by the Man.
And we wanna get loaded.»
Når vi hører samplet av Peter Fondas stemme fra «Wild Angels» vet alle hva som er i gjære. En ekte klassiker som har sikret og befestet bandets posisjon i rocke historien.
«Loaded» løfter den allerede gode stemningen himmelhøyt. Alle er med, danser, klapper i hendene og fryder seg. På galleriet har flere reist seg og klarer i vill begeistring ikke å holde tilbake. Nede i salen er det svett bevegelse og yr glede til sammensmeltningen av Robert Johnson, Edie Brickell & The New Bohemians, The Emotions og deres egen «I’m Losing More Than I’ll Ever Have».
En frenetisk men kraftig omarrangert «Swastika Eyes «, som starter roligere og er mer tilpasset soul soundet av de andre låtene enn den hektiske plate versjonen, brukes til å sende ut budskapet om å fri Palestina. Den stikker likefullt ut med sitt oppjagede, mer elektroniske lydbilde og strobelys.
«Movin On Up» er som alltid en vinner med sitt herlige driv. Her ber Gillespie om å få være pastor og at vi skal være menigheten hans. Det fungerer overbevisende og engasjerer.
Avslutter ballet på en høy note
Andrew Innes trøkkende gitarspill er en sann glede å høre når de tidvis barberbladskarpe riffene slipper til.
Andrew Innes trøkkende gitarspill er en sann glede å høre når de tidvis barberbladskarpe riffene slipper til.
En jente plukkes opp fra salen for å danse og rocke med mot slutten av sistelåten «Country Girl» i en utstrakt utgave hvor samhandlingen med publikum er spesielt god og oppveier for låtene noe banale tekst og karakter
Det tar det ned igjen noen hakk med første ekstra nummer «Melancholy Man» som er en mer dempet affære.
«Come Together» starter også forsiktig, men bygger seg gradvis opp til et skikkelig gospel anthem der det til slutt bare er vokal og trommer igjen i høystemt crescendo. Låtene er direkte, enkelhet og vinnende refreng er særs effektivt. Mot slutten lar Gillespie publikum overta all sang.
Den går så over i «Higher Than The Sun» for å riktig understreke at dette også er noe av en psykedelisk tripp. Det er lutter glede i salen.
Da sparkes «Rocks» fra 1994- albumet Give Out But Don’t Give Up i gang. En skikkelig banger til å avslutte ballet med på en høy note.
En gøyal reise tilbake i tid
En gøyal reise tilbake i tid og en real, groovy dansefest var det
Rimelig ekstatisk forlater de tilstedeværende lokalet Alle virker fornøyde med det de fikk levert. Noen mer enn andre. En gøyal reise tilbake i tid og en real, groovy dansefest var det. Euforisk stemning og mye sentimentalitet å hente. Plenty kjentfolk i salen var det også for de av oss som også opplevde bandets i storhetstiden.
Alle foto: Per-Otto Oppi Christiansen.
Vær den første til å kommentere