Komedie, ilddans rituale, antikrigsdemonstrasjon, koreograferte danseleksjoner, operatisk vokal fylde og teatralsk opptreden var bare noen av ingrediensene når kvintetten The Last Dinner Party overbeviste et utsolgt Sentrum Scene fredag 6.mars om at de er blant Storbritannias ypperste barokke popband med sprudlende energi, nærvær og catchy refreng. Kjærlighet, hjertesmerte og menneskelig tap.
Kommanderende inntar bandet scenen. Fra første øyeblikk inntar hovedvokalist Abigail Morris rollen som en karismatisk, sjarmerende hærfører med blomstrende armbevegelser og håndledds-rystelser. Like oppsiktsvekkende er vokalen hennes, selv om det ikke er det beste vi har hørt. Resten av kunstrockgruppen får også bemerkelsesverdig mye plass og mulighet til å oppvise sitt musikalske vell, men er muligens ikke like magnetiske, tross at dette tydelig er en kollektiv greie der alle deler er viktige for helheten.
Mosedekket kampesteiner i bakgrunnen, kirkeaktige hvelvinger og noe som kan minne om ruiner fra en bortgjemt, glemt hage og herskapelig blomstrede, men også nedslitte rysjer som backdrop.
Menneskelig mot, feiring og åndelige manifestasjoner
Det er virkelig noe middelaldersk og herskapelig med hele opplevelsen.
Store fakter
«Count The Ways» fremviser en imponerende operatisk falsett stemme.
«Count The Ways» fremviser en imponerende operatisk falsett stemme.
Allerede på tredjelåten «The Feminst Urge» introduseres bandet.
Musikalsk er det tydelig at Sparks er den mest åpenbare ledestjernen, men vi hører også spor av Kate Bush, Arctic Monkeys, Scott Walker og sågar Siouxsie and The Banshees uten at det noen gang egentlig antar gotiske klangtoner.
Stolthet, tilkopling og en feiring av ulike språk
Det er moderskapet i dets kompleksitet som beskytter og ansvarlig.
Aurora Nishevci forklarer hvordan hun opprinnelig var flau over å ikke kjenne sitt morsmål albansk, men ved nærmere ettertanke handler låten «Gjuha» for henne nå om stolthet, tilkopling og er en feiring av ulike språk.
Demonstrerer gode ferdigheter
Abigail Morris svøpende vokal er i seg selv et trekkplaster selv om også de to andre hovedvokalistene demonstrerer gode ferdigheter der de slipper til.
Rytmegitarist Lizzie Mayland synger første verset av «Rifle» for liksom virkelig å få frem allsidighet.
Nishevci spiller ellers ofte mild piano, men vi fascineres og bergtas av hennes heftige saksofon som henleder tankene til Roxy Music.
Georgia Davies’ standhaftige bassspill gir trygghet og flyt.
Likefullt er det Abigail som har de flestes konstante oppmerksomhet. Rett som det er fniser hun eller erter kurende. Hun er tidvis ytterst pratsom, helt på grensen av hva man kan tillate seg.
Abigail Morris svøpende vokal er i seg selv et trekkplaster selv om også de to andre hovedvokalistene demonstrerer gode ferdigheter der de slipper til.
Stramt og koreografert, gjennomtenkt og sammenhengende
Samtidig er det løst og ledig. Det menneskelige slipper igjennom og skaper liv.
Under «Woman In A Tree» er det knusende stille i salen mens gruppen former en tett sirkel i midten i unison samklang før Morris myke hovedvokal flyter over de.
Harmoniene besnærer og drar oss inn i materien om menneskelig sårbarhet og ukuelig stoisk kraft.
Hele showet gir inntrykk av noe stramt og koreografert, gjennomtenkt og sammenhengende.
Samtidig er det løst og ledig. Det menneskelige slipper igjennom og skaper liv.
Morris får et regnbueflagg til stukket fra publikum og veiver det stolt fra scenen.
En fenomenal fornøyelig aften
Det var en fenomenal fornøyelig aften vi faktisk vil huske mye lenger enn hva vi hadde forestilt oss i forkant […]
Ytterst medrivende og en inspirasjon til å også gi deres 2025 album mer oppmerksomhet, i en smakfull kveld pakket med høydepunkter og musikalsk variasjon. Supportbandet Sunday (1994) var i seg selv en attraksjon og en svært passende åpner av fredagskvelden med sin bittersøte nostalgi og forføreriske frontfigur Paige Turner.
Alle foto: Ketil Martinsen
Vær den første til å kommentere