Tross noe avmålt publikumsrespons ble det en flott og oppløftende gjenåpning av Oslo Spektrum, etter at arenaen har vært stengt i ett år, da The Waterboys, forsterket av en Steve Earle som ikke ville være noe «Fucking Waterboy» og med sin gamle felespiller Steve Wickham tilbake i folden, brakte sitt Fisherman’s Blues Revue og keltisk folk i rockedrakt til lokalet i Oslo sentrum. Vi fikk dels omarrangerte og forlengede versjoner av de fleste låtene fra albumet Fisherman’s Blues fra 1988, Karl Wallingers «World Party» ble utelatt, fremført med uanstrengt sving og mye av en generell slagerparade fra bandets gamle katalog. Vi fikk også oppleve kraftfulle versjoner av noen av Earles mest kjente sanger, backet av gjengen.
I stedet for en direkte gjenfremføring av gruppens klassiske album velger Mike Scott og hans nåværende besetning å hente tilbake felespiller Steve Wickham og å bringe inn Steve Earle som gjest både med egne låter og som gjestesanger og mandolinist på The Waterboys-låter. Sugarfoots Roar Øien er også med i det ti mann sterke laget på pedal steel. Frontfiguren mener at Trondheim er Norges country-hovedstad når han introduserer sin norske musiker. De henter tilbake stemningen og atmosfæren fra den tiden uten å kopiere de gamle plateinnspillingene. Inkluderingen av Steve Earle ga også noe annet og mer til konsertopplevelsen. Inkluderingen av Earle og Øien, og de omarrangerte låtstrukturene gjør dette til litt mer enn bare nostalgi. Resultatet er rikholdig og flott.
Det er under et år siden de besøkte Oslo Konserthus. Derfor hopper de i stor grad bukk over sitt nyeste album Life, Death & Dennis Hopper, unntaket er låten «Kansas» med den herværende Steve Earle. Ved et par anledninger («A Bang On The Ear» og «Fisherman’s Blues)» får jeg sågar gåsehud, og 71-årige Stephen Fain Earles versjon av «When Will We Be Married?» er mesterlig.
Don’t Bang The Drum
Rocka «Don’t Bang The Drum» er de første tonene som når oss fra den ombygde scenen, en bønn om individualitet og fortreffelighet på bekostning av militarisme og menneskelig destruktivitet.
– Dette er åpningslåten fra albumet «This Is The Sea», forklarer kveldens hovedmann, lead-vokalist, akustisk og elektrisk gitarist og tidvis keyboardist Mike Scott der oppe, men uro dere ikke. «Det skal bli en lang aften» og vi kommer til «Fisherman’s Blues». Stemmen til Scott har nok blitt mer rusten med årene, men det gir også en form for nærvær og autensitet – og den fungerer mer enn tilfredsstillende, tross alt.
Så skal vi ut på pilegrimsreise til en liten engelsk landsby med stor åndelig og symbolsk kraft. «Glastonbury Song» fra albumet Dream Harder – den siste av bandets album anmelder kjøpte på release-dato – setter en fin, trivelig atmosfære for det hele.
Så beveger vi oss over i en mer tydelig irsk-inspirert affære med «How Long Will I Love You?» fra 1990-albumet Room to Roam.
Big Music
Deretter er det tilbake til mer Big Music[]
«A Girl Called Johnny» – dessverre uten saksofon også denne gangen, ødelagt eller forminsket av spradende keytar (?), – og selveste «The Whole Of The Moon» med Scott bak piano, låter som henter frem gode minner for de av oss som var barn eller ungdom på 1980-tallet og i enda større grad for de noe eldre herrene (det er mest aldrende menn tilstede her i kveld, med påfallende lang kø til herretoalettet og kanskje den høyeste snittalder undertegnede har vært med på noensinne) som var på en eller flere av bandets tre første norske konserter på spillestedet Sardines i Oslo i 1986.
Konsertanmeldelse: The Waterboys: Keltisk folk og Big Music nostalgi – Deichman Musikk
Underlig nok går likevel stemningen et hakk opp under sjette låten «We Will Not Be Lovers». Noe som skyldes introduksjonen av en sentral figur i bandets musikalske forvandling på siste halvdel av 1980-tallet, Steve Wickham. Mannen i dag bosatt i Sligo, opprinnelig fra Ballyfermot og med bakgrunn i bandet In Tua Nua før han ble med i Mike Scotts gjeng, kommer inn med sin fuzz fiddle og tilfører nødvendig råskap og noe vilt som løfter det hele fra solid håndverk til noe mer levende. Han er også en karismatisk skikkelse full av innlevelse og tar plass på scenen på et mindre prangende sett enn det amerikaneren Brother Paul Brown – oftest bak en av de tre keyboardene – gjorde i forkant med keytar og ekstravagant bekledning.
Villskapen tilbake
Med den gamle fiolinisten på plass er villskapen tilbake.
Vi får servert deres første innspilling sammen i en ny oppdatert versjon, » The Pan Within» også fra albumet This Is The Sea, et av konsertens finere øyeblikk.
Med den gamle fiolinisten på plass er villskapen tilbake. Hans betydning for lydbildet, dels inspirert av Warren Ellis og snart Oslo-aktuelle Dirty Three, som karakteriserte The Waterboys i denne tidsepoken er ubestridt og blir også påfallende når han introduseres nå i kveld.
Oslo World: Dirty Three – Få billetter igjen!
Wickham tar så ordet og forteller at når han og Scott møttes i Dublin spilte han denne låten for sin fremtidige samarbeidspartner, en opprinnelig skotsk tradisjonell melodi. Vi får en sprudlende «The Raggle Taggle Gypsy» og med det første tilløp til bevegelse og virkelig jubel i salen, enkelte damer reiser seg og svinger med til rytmene.
Irsk kulturhistorie
Vi fortsetter studiet av sentral irsk kulturhistorie. William Butler Yeats siteres i atmosfæriske «The Stolen Child».
Liveutgaven vi får av «Strange Boat» er mer forglemmelig enn hva vi hadde håpet på tross at det er et av kveldens øyeblikk i spotlight.
Vi fortsetter studiet av sentral irsk kulturhistorie. William Butler Yeats siteres i atmosfæriske «The Stolen Child». Tematikken tvang og flukt, hvordan vi kan forledes til å tro at det å rømme er forlokkende, men kan koste menneskelig liv. Vi får høre både fløyte og blokkfløyte fra Colin Blakey.
Det fortsetter altså stemningsfullt før vi får tjue-tjuefem minutters pause til å gå på toalettet og i baren.
Tid for Steve Earle
Steve Earle har beholdt sitt sterke politiske engasjement og er opptatt av amerikansk innvandringspolitikk.
Men det sparkes altså i gang med futt og fart og «Copperhead Road». Stemmen til den ruvende, røslige karen i front imponerer voldsomt. Hvor det i Earles tilfelle nok er like mye overbevisningen i det han synger som gir ekstra tilstedeværelse (når han ikke synger direkte i mikrofon virker det ikke fullt så sterkt og stemmen blir litt sliten utover kvelden).Han har også en pondus og autoritet som smitter, selv om enkelte vriompettere mener det ble litt vel mye Earle i andre sett, personlig syntes vi det var velkomment. Å få høre «Guitar Town», «My Old Friend The Blues» og «I Aint Ever Satisfied» fremført live i et konsertlokale har jeg lengtet etter, og opplevelsen stod til mer enn godkjent.
Men vi har altså ikke brått skiftet over til en Steve Earle-konsert. Han trer etter hvert over i rollen som mandolinspiller – etter å ha sunget sitt bidrag til The Waterboys-albumet Life, Death & Dennis Hopper, «Kansas», og overlater da hovedsakelig vokalen til sin venn Mike Scott som er tilbake med fornyet intensitet og kraft.
Uten Anthony Thistlethwaite til å traktere andre-gitar, er det fint å ha med amerikaneren for et fyldigere lydbilde i dette andre settet.
«When Ye Go Away» henter frem det herlige keltiske drivet og Scott synger sikkert og fint.
Så er Earle tilbake i sentrum.
Løssluppen tilnærming
Lydbildet er rikholdig, bygger opp og strekker seg innom mange ulike soundscapes, soloer fordeles broderlig rundt i ensemblet.
– Dette er en veldig gammel låt, men jeg oppdaget den med The Waterboys, forteller han. Så får vi et stykke galopperende bluegrass med irske aner.
– Dette er bra sier Puls-redaktør Arild Rønsen entusiastisk, vi kan bare nikke og si oss enige og poengtere den gode vokalleveransen.
Så har vi dem begge tilbake bak mikrofonene i herlig duett fra en «relativt ukjent blues combo fra Sør-London»- The Rolling Stones «Dead Flowers,» hvor også Brother Paul får vist seg frem. Dette er virkelig en ensemblesamhandling. Det er helheten som hever og gjør det så fint.
En løssluppenhet karakteriserer tilnærmingen til disse gamle låtene som gjerne strekkes litt lengre. Lydbildet er rikholdig, bygger opp og strekker seg innom mange ulike soundscapes, soloer fordeles broderlig rundt i ensemblet.
Hvor er Hank?
«Has Anybody Here Seen Hank?» får noen nye verselinjer fremført av Scott med Earle og resten av gjengen ærbødig lyttende sittende på podiet, bare med pianokomp.
Det er en vill og røff versjon av Earle-låten «The Galway Girl» som starter ekstranumrene som tydelig får frem den musikalske forbindelsen mellom de to musikerne og til den irske musikktradisjonen.
Når «Fisherman’s Blues» kommer i all sin prakt, reiser nesten samtlige i salen seg, danser og synger med. Stemningen er rent ut sagt elektrisk. Den kristne hymnen «Will The Circle Be Unbroken» som avslutter, kan ikke måle seg tross bandets forsøk på å gjøre den livlig nok.
Mange trekker ut av lokalet og jeg blir stående og småkjede meg. Standardlåten føles å ha passert sin best før-dato for lengst eller er rett og slett ikke min greie. Likevel må det sies å ha vært en fin aften, tross at jeg personlig nok har opplevd enda finere ting i Oslos største konsertlokale ved andre anledninger.
Det som hever denne konserten over sist gang vi så bandet på Sentrum Scene er nok likevel først og fremst bidragene til Steve Wickham.
Fotogalleri: Ketil Martinsen
Vær den første til å kommentere