Åpningen på den andre Desertfest-festivalen på Rockefeller, John Dee og Revolver var en følelsesladet affære kronet med de svenske headlinerne Graveyard som aller siste band og tidligere på kvelden de amerikanske doom-/post-metallerne Pallbearer på hovedscenen.
Mangfoldet rådet grunnen hvor enn vi ferdes og hadde trukket en dedikert skare inn i konsertlokalene. Spennvidden mellom de ulike musikalske uttrykkene var enorm selv om alt hadde utgangspunkt i rocken og gjerne av doom- eller stonerkarakter.
Spennvidden mellom de ulike musikalske uttrykkene var enorm selv om alt hadde utgangspunkt i rocken og gjerne av doom- eller stonerkarakter.
Det var altså svenskene Graveyards moderne retrorock som fikk runde av kvelden. Formodentlig var de kanskje også det musikalsk dyktigste bandet på plakaten. Det er i hvert fall kraftfullt og mer enn velspilt, selv om det også gis plass til flere ballader i deres en time og tyve minutter lange sett.
«Breathe In, Breathe Out» fra det nyeste albumet 6 fra 2023 er første eksempel på nettopp dette med noe nydelig drivende, nesten gospelaktig over seg. Smektende blues og kaleidoskopisk psykedelia med utgangspunkt i Led Zeppelin, Black Sabbath og Rush, men plenty av andre nikk til klassisk rock som for eksempel 1970- talls The Who.
Følelser og lidenskap
Musikken deres er gjennomsyret av følelser og lidenskap. Den treffer godt majoriteten av de tilstedeværende selv om det tynnes litt ut i rekkene underveis i settet til kvartetten fra Göteborg som for anledningen har stand-in trommis. Oskar Bergenheim kunne ikke være med og Pontus fyller hans sko på utmerket vis.
Gitarist Joakim Nilsson bærer hovedvokalen på de fleste låtene med sin rå, raspende stemme.
Gitarist Joakim Nilsson bærer hovedvokalen på de fleste låtene med sin rå, raspende stemme, men også bassist Truls Mörck synger enkelte låter og bidrar da til variasjon. Andre gitarist Jonathan Ramm har en noe mer anonym scenefremtoning. De er samspilte og sjelfulle.
Det er deres mest energiske og rocka låter som verdsettes mest av tilhørerne. Da hiver flertallet seg inn i luftgitarspilling eller gledesdans. Ikke minst var atmosfæren god når vi fikk «Ain’t Fit To Live Here» fra andre-albumet Hisingen Blues.
Også Pallbearer tidligere på kvelden hentet frem publikums emosjoner. «Musikk til å gråte til,» som min kompis forklarte det.
Andektig og mollstemt
Det handler om store, langstrakte og omsluttende komposisjoner i full majestetisk utfoldelse. Det er tungt, dystert og beveger seg sakte forover. Fortvilelse og sorg kommer til uttrykk, ofte med katarsisk effekt. Det er mange som har møtt opp for å få med seg denne «tidlige headlineren».
Musikken legges frem uten unødvendig staffasje og dikkedarer selv om det er tydelig innlevelse fra musikernes side.
Musikken legges frem uten unødvendig staffasje og dikkedarer selv om det er tydelig innlevelse fra musikernes side. Det er andektig, mollstemt og eventyrlig stemningsfullt og vanskelig å stille seg veldig kritisk til. Samtidig blir det heller ikke denne gangen helt skjellsettende for anmelder, bare fint som når jeg en sjelden gang husker å plukke frem Forgotten Days-albumet deres fra 2020.
Ellers er det gjerne de mest klassiske stoner- og riffrockende bandene som publikum slutter opp om og viser sin verdsettelse av som Lowrider og Dunbarrow.
Det var et fint gjenhør med svenskene som vi husker fra en splitt med Nebula og stonerrocken fra sent 1990-tall/tidlig 2000- tall. Den gode stemmingen i salen smittet over på både band og publikum. Det gjorde det svært jovialt og trivelig.
Nisjerock
Håndgemeng skal etter sigende også ha levert vanvittig bra fra seg på Revolver før vi fikk anledning til å innfinne oss.
Selv ble vi interessert i å sjekke mer ut fra bandene Black Pyramids og Elephant Tree som spilte delvis samtidig og for førstnevnte noe parallelt med Graveyard.
Generelt er det tydelig at salene er fylt opp med et svært musikkinteressert publikum som brenner for denne musikken.
Generelt er det tydelig at salene er fylt opp med et svært musikkinteressert publikum som brenner for denne musikken, kjøper med seg plater og merch. Det er lite fyll og oppmerksomheten er mot scenene og folk sjekker mer enn gjerne ut ting de ikke kjenner fra før.
Hva vi denne første dagen fikk var et aksplukk av nisjerock og fint var det.
Lørdagens lineup ser i utgangspunktet fryktinngytende god ut. Her blir det ikke tid eller plass for særlig med hvileskjær eller sosialisering, tenker vi.
Fotogalleri: Jan-Olav Glette.
Vær den første til å kommentere