Joy Crookes sin musikk appellerer like mye til hjerte som til hoftene, men en myk inderlighet, kløkt og formidlingstrang skinner igjennom hos den smått sjenerte sangerinnen. Rockefeller fyltes tirsdag 9. desember med gode vibrasjoner og varme allerede med oppvarmer Nectar Woode på avslutningen av Europa-turneen for “Juniper”.
“England’s not the mythical land of Madame George and roses.
It’s the home of Police who kiøl black boys on mopeds.
And I love my boy and thats why I am leaving.
I don’t want him to be aware that there’s any such thing.”
[…]
These are dangerius days.
To say what you feel is to dig your own grave.
Remember what I told you.
If you were of the world they would love you”
Første ekstranummer er en engasjert cover av Sinead O’ Connor’s “Black Boys on Mopeds” innledet med en flere minutter lang tale om hvordan 27-åringen Joy Elizabeth Akther Crookes skremmes av den fremvoksende fascismen i England generelt, men også hennes eget London, med voldelige anti-immigrasjonsdemonstrasjoner og voksende rasisme. Selv er hun også del av diasporaen, født i London med irsk far og mor fra Bangladesh.
Den 27 år gamle damen forvandler eget personlig engasjement og politisk overbevisning til sjelfulle sanger. Modig og uredd er hun.
En magnetisk sjarm
Sammen med det brede stemmeregisteret, popteften og den musikalske spennvidden gjør det oss interesserte.
Kveldens konsert består ellers i stor grad av låter fra det ferske albumet Juniper, men inkluderer også tre låter fra debutalbumet og noen enkeltstående singler hun har sluppet tidligere.
Joy Crookes besitter en magnetisk sjarm som drar publikum til seg, sikker og målbevisst. Sammen med det brede stemmeregisteret, popteften og den musikalske spennvidden gjør det oss interesserte. Det er også noe oppriktig ved utstrålingen hennes som fanger og skaper god stemning selv om vi nok bare glimtvis kan ane virkelig storhet og grunnen til at albumet Skin ble Mercury Prize-nominert.
Relasjoner, selvoppholdelse, identitet og røtter
Det virker ikke utstudert, men ekte.
Tekstlig handler mye om relasjoner og selvoppholdelse, men knytter også an til identitet og hennes røtter i South-London.
“Perfect Crime” allerede som fjerde låt i settet er et klimaks der bandet virkelig får vist seg frem og der det evig gjentakende refrenget “I’m a Killer” slår inn med full tyngde.
Låten “Forever” tilegnes Palestina og vil alltid være til palestinerne, kommenterer hun.
“Why are we still grippin’ to forever ?
Why we try’na love with so much pressure ?
Though the chance of loss is high, memory marks my mind.
And thats forever and ever, ever and ever…”
Trivelig førstemøte
Publikum på et ikke altfor fylt Rockefeller består i en blanding av vennegjenger og kjærestepar, foranledningen er jentene i flertall. De koser seg.
Noe av den musikalske varmen og sjelen kommer fra de fine basstonene. I det hele tatt er det et solid komp hun har med seg.
Selv varierer hun litt mellom rene vokal-låter og sanger der hun også spiller gitar.
Atmosfæren er overmåte god og trivelig ute i lokalet selv om det aldri riktig tar av og blir særlig til dansing. Faktisk må den britiske sangerinnen be oss om å bevege lendene underveis.
Foreløpig sitter låtene fra debuten Skin best, noe som også understrekes av at låtene “Trouble” og “When You Were Mine” får runde av kvelden.
Trivelig første livemøte. Nå blir det spennende å følge den videre utviklingen fremover.
Alle foto: Ketil Martinsen
Vær den første til å kommentere