Piknik i Parken 2026: Forbløffende Enestående David Byrne

Streben etter lykke, dans, klapping og sang preger David Byrnes spektakulære «Who Is The Sky?»-Tour og det vi fikk oppleve i Sofienbergparken i Oslo fredag 12.juni på Piknik i Parken. Gjennom-koreografert, teatralsk og full av optimisme, empati og kraft står showet allerede frem som en sterk kandidat til å være det beste vi kommer til å overvære i 2026 med svært gode versjoner – selv om Byrne kan bli litt vel barnlig og naiv iblant – av både egne låter,»Strange Overtones» med Brian Eno og en rekke Talking Heads-låter. Kjærlighet, godhet og felles glede er punk og en form for radikal motstand i vår tid, melder den 74-årige amerikaneren og får oss til å glemme duskregnet.

Settingen er tilsynelatende enkel for showet som risikerte å bli avlyst grunnet en lekkasje fra taket av Sophie-scenen på denne regnværsdagen. I stedet fikk vi den uforglemmelige konsertkvelden vi forestilte oss.

Store konkave skjermer omringer bandet på en ellers tom scene. De skal bidra til å skape undring og fortryllelse utover kvelden og understreke og få frem poenger i låtene.

En intimitet mellom scene og oss tilhørere

David og noen få andre går inn på scenen. Byrne tar til å synge Talking Heads klagende «Heaven». Den spartanske åpningen står i sterk kontrast til det som kommer videre utover i settet. Den skaper umiddelbart en intimitet mellom scene og oss tilhørere, og får oss til å puste ganske enkelt.

David Byrnes livefremføringer er så langt unna preproduksjoner av studioarbeid som man kan komme og slekter mer på levende kunst installasjoner. Hver minste bevegelse og detalj er koreografert til nåløyet og fremført med disiplinert underordning til fellesskapet, dog med David Byrne i en litt mer sentral rolle.

Orange is the New Black eller noe?

Stadig flere kommer til før den tidligere Talking Heads-vokalisten er omgitt av et stort ensemble i matchende oransje dresser – dansere som synger, dansende perkusjonister, gitarister som også finner frem fiolinen. Orange is the New Black eller noe? De kan minnen om et marching band eller en stor tropp av noe slag. Det er like mye teater eller musikal som det er konsert. Alt virker møysommelig planlagt. Og forrige turne «American Utopia» med mye av de samme involverte ble også spilt på Broadway en lang periode. Dette bidrar til at koreografien sitter og er stram.

En sterk kontrast til angsten og usikkerheten som omgir oss.

En følelse av evig bevegelse

Vi er inne for drøyt halvannen time med sang og snakk, der det blir muligheter for å finne fellesskap og kollektiv ekstase ved å bli del av gruppen med kollektiv synging og dans får vi en mulighet til å slippe unna vårt eget ego og dets begrensninger en stakket stund. Enkle melodier i sterk kontrast til alvoret med tunge sosiale realiteter, Trump osv.

Bassdrevet groove og polyrytmikk er gjennomgående i mange av låtene og oppfordrer til dans i gresset foran scenen. Man får en følelse av evig bevegelse på scenen der Byrne og kompani flakser fra den ene siden til den andre og frem og tilbake på scenen med delt besluttsomhet, alle får de innordne seg og holde takt og tone.

Omfavner annerledeshet og mangfoldet

Mye handler om menneskelig erfaring og forbindelser oss i mellom, identitet og viktigheten av å finne fellesskap. Skuespilleren John Cameron Mitchells sin ide om radikal vennlighet er sentral og gjennomgående.

Byrne omfavner annerledeshet og mangfoldet og vil at vi skal finne velvære i å være unike. Samtidig må vi være åpne og nysgjerrige på andre perspektiver, våge å feile og dele ideer og tanker.

Vi får også se bilder fra vårt eget Norge i bakgrunnen på skjermen som en del av omfavnelsen av mangfoldet. Ensemblet av musikere og dansere reflekterer også et forbilledlig vel av nasjonaliteter slik også musikken innlemmer elementer av genre og uttrykk fra hele verden. Backdroppene er både morsomme, smarte og tankevekkende.

Elektrisk stemning

«Everybody Laughs» får i gang festen med sitt oppløftende rytmiske driv, tilsynelatende enkle tekst og dansbarhet. Vi får bilder av vanlig hverdagsliv i New York blant såvel fattig som rik, på jobb og fritid på storskjermene, folk som oss som han sier.

Dansing og klapping sprer seg raskt utover området.

I introduksjonen til «And She Was» forteller mannen som ble født i Dumbarton i Skottland 14.mai 1952 om en jente han traff på college som pleide ligge i gresset ved sjokoladefabrikken og ta LSD. På den tiden var jeg ikke beredt på å ta den veien til lykke. Noen få år senere skrev jeg en sang om det, forklarer artisten og mer enn antyder at han senere har eksperimentert med psykedeliske stoffer. Når låten går i gang er stemningen elektrisk, skuldre senkes og folk gir seg hen.

Til vår store glede er setet fylt med masser av Talking Heads-låter, mange drevet av perkusjon og med funky bass og keytar i viktige roller.

Et veloljet maskineri

Det er et audiovisuelt mange sanselige inntrykk som ofte er overveldende og fint, så hypnotisk at man glemmer å kjede seg underveis eller irritere seg over naboer som dytter i en, skal ha mer øl eller vil frem å se.

«Once In A Lifetime» virker med hypnotiserende kraft og overgår versjonen vi fikk med Jerry Harrison & Adrian Belew i Konserthuset med stor margin. Også de samkjørte bevegelsene der Byrne smyger seg rundt på scenen med ensemblet i rygg er suggererende. Det er et veloljet maskineri som har gjort dette mange ganger før.

«Slippery People» påminner oss om at det er få som kunne matche det tøffe groovet til Talking Heads og at Byrne har tatt dette med seg videre.

Les også: Jerry Harrison & Adrian Belew feiret Remain in Light

Til ære og minne forArthur Russell

For første gang på lenge har han innlemmet «Psycho Killer» på denne turneen. Her benytter han anledningen til å ære og minne om cellisten, produsent, arrangør og komponisten Arthur Russell og hans tragiske skjebne når han døde av AIDS i 1992, som gjorde arrangementet av låten i versjonen de fremførte. Han er flink til å gi folk pekere og perspektiv til mer å utforske.
Hvordan finne lykke er et tema som virker å oppta 72-åringen sterkt og gjennomsyrer mye av forestillingen.

«This Must Be The Place (Naive Melody)» er nok en påminnelse om hvor bra de gamle Talking Heads-låtene står seg. Solo-låtene til Byrne er heller ikke dårlige, men blir nok ikke de sterkeste minnene som vi tar med oss hjem utover Brian Eno-samarbeidet «Strange Overtones» og «Indsependence Day» fra Rei Momo som huskes også grunnet den fine introduksjonen med operatisk syngende italienere under pandemien.

Tunge realiteter kommer også frem

Byrne rister forsiktig på hode som rystet under hymnen «(Nothing But) Flowers» med uro for planeten og hva menneskelig selvtilstrekkelighet og egenrådighet er i ferd med å gjøre med naturen.

«Once there were parking lots
Now it’s a peaceful oasis
You’ve got it, you’ve got it
This was a Pizza Hut
Now it’s all covered with daisies
You’ve got it, you’ve got it
I miss the honky-tonks
Dairy Queens, and 7-Elevens
You’ve got it, you’ve got it
And as things fell apart
Nobody paid much attention
You’ve got it, you’ve got it»

Det er nemlig ikke bare fryd og gammen. Midt opp iblant alle disse oppløftende sangene adresserer han også vanskelige tema med Talking Heads-låten «Life During Wartime» ved å projisere bilder av brutaliteten til politiet og ICE i USA som en slags påminnelse om at vi ikke må glemme kampen for rettferdighet i vår personlige streben etter lykke. Tunge realiteter kommer også frem som et underliggende bakteppe i fortellingen om hvordan italienerne sang for hverandre på balkongene under Covid for å markere frigjøringen fra fascisme.

Avsluttes med fyr og flamme

Vi får også ta en titt inn i det som angivelig skal være frontmannens eget hjem under fremføringen av «Everybody’s Coming To My House» før det hele avsluttes med fyr og flamme.

Når «Burning Down The House» fremføres eksploderer stemningen. Ingen kan lenger holde tilbake følelser og gir seg fullt og helt hen.

Musikerne imponerer jevnt over. Bassist Kely Pinheiro må nok likevel trekkes spesielt frem også for måten hun benyttet cello som hovedinstrument på «Psycho Killer».

Mye latter, fryd, smil og dans

Dette ble en kveld vi sent vil glemme. Her var det mye å tenke over og diskutere. David Byrne og hans gjeng trollbandt og holdt oss målbundet mesteparten av seansen, og var en viktig påminnelse om at også de eldste kan være de beste eller at god kunst er bestandig og holder seg relevant over tid.

Det var også mye latter, fryd, smil og dans. Så pass bar var dette at det nesten blir poengløst å nevne eller skrive noe om opplevelsene vi fikk tidligere denne festivaldagen tross gledelig gjensyn med Truls og Datarock som ublu omfavnet muligheten til å avsløre sin store kjærlighet til Talking Heads i både tekst og melodi. Fred Soila som vartet opp med frekk attityde og referanser til The Moldy Peaches, The Strokes, Stone Roses, Pulp med mer.

Å trekke frem konkrete høydepunkter blir vanskelig i et show som så til de grader fremstår som en helhet. Det er likevel vanskelig å komme utenom fremføringen av «Houses In Motion» med den særs markante groovende bassen med røde stemningsskapende lys og de heftige, hektende dansebevegelsene og en ekstra coda.

Alle foto: Luis Benitez Ruiz.