Formidabel amerikansk jazzsangerinne på Dokkhuset

Torsdag kveld gjestet den 36 år gamle Christie Dashiell Trondheim og Dokkhuset scene. Hun stilte med tre musikere i tillegg til seg selv på vokal. Denne sangerinnen er nominert til en Grammy-pris innen jazz for sitt siste album Journey in Black. Det første albumet var også nominert.

Christie Dashiell er nå på en større Europa-turné. Hun har spilt nede på det europeiske kontinentet før hun kom til Norge. Gruppen kom rett fra Stockholm og til Trondheim. I kveld er hun på plass i Bergen, og søndag kveld blir det en konsert i Frankrike. Hun er tilbake i Europa i april.

Christie er født i Washington DC, men vokste opp i North Carolina. Denne staten ligger på den amerikanske vest-kysten og i det sørlige solbeltet.

Det var et vinterlig og snøfylt Trondheim som møtte henne på Værnes flyplass. Dette virket både kjølig og eksotisk på henne. Hun er ikke vant til dette hvite værfenomenet😊

Stødig akademisk bakgrunn

Christie Dashiell har en lengre utdanning som vokalist og musiker fra blant annet Howard University. I dag underviser hun også på dette universitetet. I tillegg gikk hun på et konservatorium på Manhatten. Der var det visstnok vektlegging av låtskriving. Hun sa det handler om å forstå det tradisjonelle og legendariske innen jazzgenren. I tillegg må hun prøve å utvikle en viss egenart med bakgrunn i det som er kjent fra før.

Hun må åpenbart ha lykkes med dette, for hun kan vise til en solid liste av anerkjente jazzmusikere som hun har samarbeidet med. Det var også utrolig dyktige musikere hun hadde med seg på Dokkhuset.

En avansert konsert

Hun har i hovedsak gitt ut to album. Dette er tradisjonell jazz, men det er også broer til andre sjangre som soul, rythm & blues, gospel og litt blues. På Dokkhuset var det tre instrumentalister, henholdsvis på klaver/el-piano, bass og slagverk. Jeg bet meg merke i noen få ting. Det var de rike klangene på klaveret og det lekende lette solospillet til disse. Pianisten brukte hele klaviaturet til å skape denne musikken. En amatør klarer ikke å spille så uanfektet og med så jevne toner.

Jeg vil også si at basspillet var utradisjonelt og avansert. Han la seg mellom slagverket og klaveret og utfylte disse to. Det var ikke bare lett, for trommeslageren hadde temmelig spesielle rytmer og flere rytmer i samme sang. Disse kunne av og til stå i en viss kontrast til vokalen. Jeg undret meg også en gang over at jeg oppfattet det slik at disse tre spilte uavhengig av hverandre, men at det likevel klang sammen på et vis. Det var også partier der rytmikken var mer lettforståelig og kjent. Da var disse tre instrumentene mer samkjørte og noe som vi «vanlig dødelige» var mer fortrolige med.

En stor vokalist

Christie Dashiell har en både kraftfull og fyldig stemmeprakt. Hun fremviser også en rik og spennende vokal på scenen. Hun briljerer over hele registret. Dette gjelder fraseringer og annet.  Hun håndterer både de rolige og myke partiene, samt de mer intense. I tillegg til vanlig sang tar hun også i bruk «scatting.» Dette er improvisatoriske partier hvor hun etterligner instrumenter med ordløse toner. Dette er lyder av typen «bo», «ba», «doo» osv. Hun har et stort repertoar av slike, og hun brukte det i flere sanger.

«Brother Sister» – kveldens høydepunkt

Christie Dashiell fremførte naturligvis mest fra det siste albumet sitt, Journey in Black. Hun skriver fortrinnsvis stoffet sitt selv. Det er med noen tradisjonelle jazzsanger som hun gjør sin versjon av, og det er coverlåter av andre artister. Eksempel på det første var «Invitation», og i den andre kategorien fikk vi Steve Wonders låt, « I just call to say I love you.» Denne var i en jazzversjon som publikum satte pris på. Ut over det sa Christie at hun var en stor beundrer av Steve Wonder. Det gjaldt både hans musikalitet og bruk av harmonier i sangene.

Kveldens høydepunkt var likevel avslutningsnummeret, «Brother Sister.» Denne skrev hun etter det oppsiktsvekkende politidrapet på den sorte mannen George Floyd. Christie var da i en periode hvor hun følte redsel og ubehag når hun tenkte på at det samme kunne skje med hennes brødre eller hennes eventuelle fremtidige barn. Det var en både rolig, iørefallende og ettertenksom sang, og det var helt klart det mest gripende øyeblikket på konserten.

Ellers handler tekstene til Christie Dashiell om kjærlighet, frihet, sorg og glede. Det er dette som blir trukket frem i andre omtaler av henne. Hun formidler også følelser rundt den afroamerikanske historien.

Verdig presang

Ved bordet mitt satt også to tilhørere opprinnelig fra Tromsø. Det var ei tante og en tanteunge. De hadde observert noe som jeg ikke tenkte så mye på. De hadde sett på kroppen og kroppsspråket til musikerne at de virkelig følte den musikken de spilte. Tante merket seg også at Christie hadde en både dyp og fyldig stemme når hun var i den nedre delen av stemmeleiet. Fra det siste albumet likte hun sangen «Grief» virkelig bra. Ellers bemerket de at Christie hadde klart å holde to toner usedvanlig lenge.

Jeg synes vi har litt å lære av de to. De omtalte seg ikke som de flittigste konsertgjengerne, men denne jazzkonserten var en bursdagsgave fra tanteungen til tante. Ja, hvorfor ikke gi kulturelle gaver i stedet for ting som vi kan ha mer enn nok av fra før. Vi var alle tre enige om at denne konserten var en virkelig verdig presang.

Bandet bestod av Christie Dashiell påvokal, Tony Tixier på piano, Reggie Washington på bass og Yoràn Vroom på trommer.