Formidabel Anna von Hausswolff

Energisk overøsende, intenst tilstedeværende med operatisk vokal-fylde og liturgisk markant orgel frembringer Anna von Hausswolff og de seks mennene i bandet hennes et massivt, suggererende trøkk og voldsomme, sterke emosjoner på Vulkan Arena i Oslo onsdag 10.desember. Det blir fort tydelig hvor grensesprengende den svenske artisten er også når de bedriver en slags popmusikk med låtene fra dobbeltalbumet Iconoclasts.

Det starter med en provoserende, intern assonans i form av instrumentelle “Consensual Neglect”. Samtykkende forsømmelse, så opprørende og vanskelig. I starten ankres det hele i en harmonisk, enkel ostinato – et gjentakende musikalsk motiv som skaper en slags (falsk?) trygghet. Så trenger hardere, skarpere perkussive elementer inn og bryter mer og mer opp idyllen, før vi går tilbake til det mykere originale temaet. Slik veksler det mellom det myke tillatende og det harde påtrengende. Gjentakende musikalske motiv får stå for aksept, mens skarpere kanter og mer harske lyder symboliserer forvitring.

Et ritual eller en musikalsk seanse

Lyssettingen, strobelys og røyk, visuell kunst fra Giorgio Salmoiraghi medvirker til å danne den dunkle, trolske atmosfæren. Hele bandet er kledd i tilnærmet like variasjoner av en slags kjeledresser designet av Frederic DeRooij. I starten befinner sangerinnen seg på en forhøyning sammen med sitt pipeorgel og sine elektriske piano. Etterhvert kommer hun oss i møte og beveger seg ned i front på scenen hvor hun vaggende, dansende og gitarspillende trer ut av mørket.

Vi får følelsen av å være med på et ritual eller en musikalsk seanse der suggererende perkusjon og trommer underbygger og lager et sjamansk suggererende underteppe.

Nedbrytning av hellige tro og institusjoner, septiske saker

Musikalsk og tekstlig tøyer 39-åringen regelboken og skaper sitt eget mørke univers. Der Anna Michaela Ebba Electra von Hausswolff nærmer seg popmusikken og organiske lyduttrykk har hun likevel beholdt det eksperimentelle særpreget og den egne musikalske sjelen i disse sangene tross at ikke alt bare er dommedag og mørke. Musikalsk befinner vi oss i et landskap der artister som Emma Ruth Rundle, Chelsea Wolfe og Susanna Wallumrød også opererer, men Hausswolff har en tydelig egen signatur og kraft også når hun beveger seg inn i mer tradisjonell sound.

Hun gjør episk pop der det også finnes rom for gregoriansk sang blant droner og suggererende perkussivt driv. Der hun musikalsk demonstrerer hvordan man kan kjempe seg gjennom problemer og streve mot lys. Vi kan skimte en form for håp og lysglimt i de skimrende vakre tonene og utforskningen av kjærlighet. Men for all del, det handler om nedbrytning av hellige tro og institusjoner, septiske saker.

Klarer seg utmerket uten Iggy og Ethel

Det blir ikke noe lystigere når “Facing Atlas” om farene for å tape seg selv eller kontrollen ved forpliktelse og forhold kommer, som kveldens andre komposisjon. Kvinnen fra Göteborg akker og hulker over svellende orgeltoner, funklende keyboard og voldsomme, blomstrende trommer og perkusjon i en akselererende crescendo før hun ved neste låt, “The Mouth”, får frem kommunikasjonsutfordringer og dette med å være helt oppslukt.

Vi var spente hvordan hun skulle løse utfordringen med å erstatte vokalen til gjestevokalistene Iggy Pop og Ethel Cain fra skiva. Det gjør hun ved å synge alt selv. Det fungerer veldig bra. Vi savner vel egentlig ingen selv om det sikkert hadde vært morsomt å høre henne i duett.

Magikere i ryggen

Mellom gjenfødelse og nostalgi opererer datteren til samtidskomponist Carl Michael von Hausswolff med disse sangene hun har komponert i samarbeid med keyboardist Filip Leyman. Utover Leymann utgjøres bandet av sofonisten Thomas Backmann, bassist David Sabel, gitarist Joel Fabiansson og trommis Love Meyerson. Magikere som får frem riktige konturer og sensitiviteten som enkeltlåtene krever. Litt små lydproblemer i starten kan ikke ta bort det fine musikalske fundamentet de har.

At jazzsaksofonisten Thomas Backmann, som erstattet Otis Sandsjö på kort varsel, spiller med dem for aller første gang er sensasjonelt, nesten uvirkelig fordi han fyller den sentrale rollen tilnærmet upåklagelig. Opptredenen i seg selv er også forbløffende uttrykksfull og fascinerende. Voldsomme dype følelser artikuleres.

Backmanns saksofoner er en prominent tilstedeværende hele forestillingen gjennom, enten de er rabiat, nesten masete, frustrerte eller mer poetiske.

Griper det menneskelige i hele dets kompleksitet.

“Stardust” er et oppgjør med bekvemmelighet og det å ta ting for gitt eller fortsette en relasjon av gammel vane, og en oppfordring til å bryte opp og gå videre.

Hausswolff lodder dypt og griper det menneskelige i hele dets kompleksitet. Det gjør det vanskelig eller umulig å lytte uberørt. De musikalske og dramaturgiske virkemidlene jobber på lag med det kunstneriske prosjektet og hensetter oss i riktig sinnsstemning. Man kan se hvordan de tilstedeværende glir inn i og blir del i det musikalske og tekstlige universet.

Stemmen hennes er eterisk og himmelsk vakker og fengslende der hun veksler mellom hvisken, rene toner og skrik.

Ellers spiller hun både elektrisk piano, pipeorgel og gitar. Pipeorgelet har et raslende særpreg som er med og skaper den gotiske storslagenheten som ellers kommer av detaljrikdommen og de mange finurlige detaljene og variasjonene det store bandet skaper.

Massivt, ruvende, majestetisk og med episk kraft

Lyduttrykket er massivt, ruvende, majestetisk og virker med episk kraft, også som en fysisk størrelse man kan føle kroppslig.
Fryktinngytende, vakker, kraftfull, omsluttende og samtidig fysisk konfronterende der det dirret så saksofonstativ spratt av scenen og vannflasker beveget seg rundt når vi tok del i dette rekviemet over tidligere forhold og tidligere versjoner av en selv.

Når vi har kunnet se lysning og håp lukker hun det hele fortært, frustrert og med følelsen av å være fanget med “Ugly and Vengeful” fra albumet Dead Magic fra 2018.

Når de kommer tilbake for de obligatoriske ekstranumrene tvinger de oss til å konfrontere fortiden vår med sorg og nostalgi i et hjemmesøkende betagende spor fra fra 2012-albumet Ceremony, så vi kan frigjøre hjerne og sjel til fremtid.
Det avsluttes med psykose og direkte usensurert språk når “Funeral For My Future Children” går over i “Struggle With The Beast”.

Besnærende konsert

Anna von Hausswolff har gitt seg popmusikken i vold, men har på ingen måte solgt ut sjelen sin. Den eksperimentelle tilnærmingen er definitivt i behold.

En av årets mest besnærende konserter er dette, kun overgått av størrelser som Swans og Xiu Xiu. Det gjorde mektig inntrykk. Køen til merchandise bordet var uoverkommelig lang. Et forhekset publikum som hadde foldet hender og vist oppriktig, andektig verdsettelse ville også ha symboler til minne om denne spesielle desemberkvelden.

Alle foto: Johannes Andersen