Franz Ferdinand @ Sentrum Scene

De skotske indierockerne Franz Ferdinand ga publikum en kvalitetskonsert på Sentrum Scene.

Foto: Sadan Ekdemir

Skottene var en viktig del av indiebølgen som fosset frem på starten av 2000-tallet. Flere av de mest spennende banda kom fra Glasgow. Franz Ferdinand er et av de som fortsatt holder koken. Ikke bare holder de koken, de er i fyr og flamme på Sentrum Scene.

God stemning

Sentrum Scene er så godt som fullt, og publikum er i godt humør.

Sentrum Scene er så godt som fullt, og publikum er i godt humør etter et ålreit oppvarmingsband i Das Body. Det er neppe tilfeldig at siste låt som spilles fra anlegget før de går på er av Todd Terje, da han er en lokal artist de har samarbeidet med. De starter med en fengende Always Ascending. Tittellåta fra årets album er tight og fin.

Vokalist og frontmann Alex Kapranos er i sprudlende god form og har en voldsom utstråling. Likevel tjener Lazy Boy på at keyboardist Julian Corrie bidrar på vokal. Kapranos har enda mer energi som skal ut på en lettere vill Do You Want To. Bandet viser en enorm spilleglede mens improviserer og hopper rundt på scenen. Kapranos sin energi smitter over på publikum som blir med på allsang på refrenget.

Spiller deres første hit og det tar helt av

Selv om det har vært god stemning til nå, er det under Dark Of The Matinee at det virkelig blir fyr i teltet. Denne låta er en av grunnene til at jeg nesten alltid spilte Franz Ferdinand som rocke-DJ under studenttiden på tidlig 2000-tall. Låta er fengende og dansbar, og godt og presist levert i kveld. De følger på med Twilight Omen, som av en merkelig grunn ikke er spilt live siden 2009. Denne korte låta har et farlig fengende riff som driver den fremover.

Franz Ferdinand viser seg også som politisk bevisste. Lois Lane handler om de som angriper den frie pressen. Låta har mye synth og rytmer i forhold til de foregående. Låta er ganske stakkato, men fengende og ganske intens. Mens Kapranos har vært mer energisk enn grasiøs på scenen til nå, drar igang noe som minner om ballett på denne. Mange talenter, der altså. De fortsetter med nok en ny og beatsorientert låt. Glimpse Of Love er som et ekstra rocka MGMT med en vokalist med voldsom utstråling i front. Låta slår godt an blant publikum, og Kapranos takker for responsen på norsk.

Hoppende hurrastemning og noen hvileskjær

Publikum er med fra første tone, og bandet slipper alle tøyler løs. Det er sjelden jeg har sett en så god kjemi mellom de på og de foran scenen.

Stemningen blir ikke akkurat dårligere under Walk Away som får allsangen til å runge. På Michael drar de på ekstra. Et fullt gitarøs med tre gitar (mot stort sett en tidligere i konserten) gjør det til et fyrverkeri av en låt. Gitarøset fortsetter med hoppende band og publikum under den gåsehudfremkallende Take Me Out. Det er vanskelig å toppe denne, så det gjør de ikke heller. De velger heller å roe det litt ned med Finally. Låta er fengende og har et godt driv. Uten at låta klarer å leve opp til den store hiten rett før, er det likevel tilløp til allsang.

Bandet avslutter hovedsettet med en godlåt. Ulysses gir meg litt postpunk-vibber a la Gang Of Four. De får med seg publikum på litt håndveiving. Stemningen er derfor på topp når de avslutter hovedsettet etter under en time. Når de kommer på igjen, tar de det helt ned. Starten av The Academy Award minner faktisk mer og en ballade av Sivert Høyem enn Franz Ferdinand. Etterhvert tar den seg opp og blir en smyger av en fengende poplåt. Den fungerer bedre enn låta bandet samarbeidet Todd Terje om å lage. Stand On The Horizon er ikke et høydepunkt, men heller kveldens svakeste melodi. Avslutningen derimot, er fortreffelig.

Episk avslutning

Feel The Love Go er ingen typisk Franz Ferdinand-låt, men mer Todd Terje i stilen enn den låta han var med å lage. Masse elektronikarytmer gjør låta farlig dansbar, og publikum er med på notene. Etter en kveld med en god dæsj postpunk, leken elektronika, indierock og låter som er nærmere stadionrock, avslutter de med en låt som har litt av alt dette og i tillegg masse improvisasjon. This Fire er en orgasme av en avslutning. Publikum er med fra første tone, og bandet slipper alle tøyler løs. Det er sjelden jeg har sett en så god kjemi mellom de på og de foran scenen. Jeg liker Franz Ferdinand på plate, men elsker de live. Skottene er bare et par feilskjær fra toppkarakter.

Franz Ferdinand @ Sentrum Scene: 9/10