Gjennomborrende og lindrende Xiu Xiu

Xiu Xius opptreden på Goldie i Oslo 4. februar var formodentlig det beste vi har sett av dem. Med total innlevelse og tilstedeværelse kastet den eksperimentelle rocketrioen oss inn i et rystende smertefullt, ømt og lidenskapelig vakkert musikkunivers. Inderlig sterk musikk med rå nerve. Som publikummer var det bare å hengi seg og takke ydmykt for at vi fikk være med på dette og avreagere.

«Katarsis i psykologi refererer til prosessen der vi «renser» negative følelser. Det er som å åpne et vindu for å ventilere rom hvor problemet har levd lenge. Det tillater ditt raseri og din tristhet å forsvinne fra innsiden av for å skape rom for en sunnere, lettere og mer fredelig sinnstilstand,» skriver Valeria Sabater i artikkelen «Betydning av katarsis i psykologi» 27. desember 2022 på nettsiden Utforsk sinnet.

Det kan også beskrive den terapeutiske effekten av å ta del i Xiu Xius musikkunst slik publikum på Folken i Stavanger gjorde det lørdag 1. februar, tilhørerne på Landmark i Bergen 2. februar og vi på Goldie i Oslo 4. februar fikk det.

Jamie Stewart vrenger sjelen og ventilerer traumatiske erfaringer og opplevelser for åpen mikrofon på scene og plate. Det føles som det står om liv og død, som det gjorde for forgjengere og forbildene Chris & Cosey, Joy Division, Coil, Swans, The Cure med flere. Verken musikk eller tekst er lettsmeltet. Dette stikker og borrer dypt. Her må man mentalt være forberedt på det sanseangrepet som kommer og forløsningen i etterkant.

Fryktinngytende og brennende intenst åpner seremonien med «The Silver Platter» fra Angel Guts: Red Classroom fra 2014. Utover kvelden blir det smakebiter fra et titall ulike album – uten å repetere konserten på Belleville 7. oktober 2023 i særlig grad hva låtutvalget angår. Naturlig nok med den nyeste, kritikerroste 13″ Frank Beltram Italian Stiletto With Bison Horn Grips i sentrum. Kunstinstallasjon eller performance. Det er vanskelig å sette presise ord på live-performancen til amerikanerne, men det ryster sjelen voldsomt.

Jamie Stewart jamrer, brøler og beklager med hjemsøkende avskrekkende effekt og noen ganger øm skjønnhet. Stemmen hans er så sart, nesten skrøpelig der han stiller seg til skue.

«I have done almost nothing right
My entire adult life
But having dared to touch the fire with you
Breaks the chain of my being nothing too,»
melder den snart 47-år gamle mannen fra Los Angeles (født 2.mars 1978) som startet Xiu Xiu i 2002 med tung følelsesladet kraft.

Angela Seo og David Kendricks (Sparks, Devo med flere) går også løs på instrumentene sine med kroppen til livs og iherdig kraft og innsats. Det er et voldsomt, massivt lurveleven som minner om kaos, men er uhyre presist eksekutert og virkningsfullt av trioen.

Med sin totale involvering lykkes de med å bringe det angstfylte, desperate og lumre bekjennelser til live. Budskapet er trassig, foruroligende, komplekst og kvelende, men også på sitt vis terapeutisk eller rensende.

Denne kvelden er de ekstra gode og flammende intense. All motstandskraft man eventuelt måtte ha forsvinner raskt når de setter i gang. Her er det bare å hoie, danse, grine og ta til seg.

Xiu Xiu utfordrer modig konvensjoner og tar i bruk et stort arsenal av perkusjonsinstrumenter og fløyter for å frembringe det ønskede lyduttrykket til iscenesettelsen av enkeltlåtene. Stewart synger og opptrer med en makeløs dedikasjon og energi. Det er utenfor enhver tvil at det er ektefølt og i stor grad selvopplevd materie som behandles.

Xiu Xiu oscillerer mellom det vanskelige, vonde, nesten ugjennomtrengelige brutale og det mer tilgjengelige, rett ut catchy. Lettsmeltet er det derimot aldri verken hva gjelder lyrikk eller sound. Det er vanskelig å finne artister med samme kompromissløse tilnærming. Berettiget raseri kommer til uttrykk.

Du blir tatt med til de mørkeste steder for så senere også å løftes opp og få tilbake troen. Store temaer som seksualitet, kjærlighet, død og urettferdighet tas opp.

Postpunk, new wave, folk-støy, asiatisk perkusjonsmusikk, industriell musikk og moderne komposisjon males sammen med egenart. Fansen er en blanding av halvgother, eventyrlystne indierockere og folk med sans for avantgardistisk populærmusikk.

Seo og Stewart bytter på tekstlinjene her og der sammenlignet med plateversjonene og stykkene har også blitt omarrangert. Mange til enda mer glødende og hardtslående toner.

Naturlig nok er paradenummeret «Sad Pony Guerilla Girl» fra A Promise et klimaks også denne gangen, med sin fryktinngytende beskrivelse av et seksuelt overgrep. Mye av meningen ligger mellom tekstlinjene og de røffe klaskelydene. Angivelig skal utgangspunktet være observasjoner av forholdet mellom ei ung jente og ei eldre gift kvinne i leiligheten ovenfor Stewart (Xiu Xiu-bandlederen har også vært åpen om egne negative seksuelle erfaringer og mishandling). Det er tett mellom de bevegende komposisjonene.

Strittende vrengte gitarlyder og overmettet melodi karakteriserer «Common Loon.»

«Common Loon» er en av de mer fengende låtene på fjorårets album. Live er den ennå mer av en overtent banger hissig kokt opp med herlige akkordbytter underveis.

Publikum reagerer med tårer, gledesutrop og akklamasjon. Selv kjenner jeg ilinger nedover ryggen flere ganger underveis.

Det skal bli vanskelig å toppe denne opplevelsen når konsertåret 2025 skal oppsummeres mot slutten av året. Dette var hinsides det meste annet. Vår underkastelse er nesten total. Talentet deres for å smelte sammen tanderhet og brutal ærlighet er udiskutabelt og også musikalsk er de i en evig prosess av gradvis fornyelse.