Blå i Oslo bød på transcenderende toner natt til 1. mai når Portlands Rose City Band tok oss med inn i langstrakte, lavmælte lydbilder der solfylt psykedelia møter kosmisk americana.
Live er bandet friere og mer spenstige enn på plate og de ga oss en ordentlig fin, sval opplevelse å ta med inn i arbeidernes dag.
Vi kan knapt kjenne igjen den tidligere skjeggete og langhårete Wooden Shjips- og Moon Duo-frontmannen Ripley Johnson, nå med kort gråhvitt hår, trailercap med Lake Placid, New York, bart og Munkholm. Musikalsk tar han også med på en helt annen type reise der han har skapt en moderne form for countrymusikk med slektskap til Lambchop i «Nixon»-perioden.
Det oppleves uanstrengt, men også delikat med en herlig flyt. Stemmen er lavmælt og han spiller uten å gjøre seg til, uten å levne tvil om at håndverket er på plass med enkelte øyeblikk av storhet.
Hele tiden med et godt smil om munnen som blir ekstra bredt når han verdsetter bidragene til de andre.
Amerikaneren får utmerket hjelp fra de andre musikerne i kvintetten som alle viser seg som uovertrufne, gode musikere med fokus på låtene.
Barry Walker jr. tilfører pedal steel med kløkt og finslepen utøvelse.
Keyboardisten Paul Hasenberg kan vi observere på tå hev når han virkelig lener seg inn i groovet på Korgen. Ellers sitter han og flakser med håret dypt inne i tonene fra sitt Nordstage 4.
Barry Walker jr. tilfører pedal steel med kløkt og finslepen utøvelse. Lekerotten han har plassert oppå den må bifalle.
John Jeffrey som også var med i Moon Duo har total rytmisk kontroll bak trommesettet.
De ofte enkle, men tunge basstonene er det Aaron Wilford som står for. Som Hasenberg står han også for noe koring og vokalharmonisering.
Lindrende, sommerlig, ettertenksomt og melankolsk og jordbundet låter det.
Sammen får de frem en jovial, bakoverlent følelse av noe ektefølt og naturlig med røtter i 1970-tallet, natur og mennesker. Det er mild psykedelia og folk med et rustikk lydbilde, enkelt og landlig.
På hypnotiserende vis får vi være med på at låtene bygger seg opp fra enkle spartanske grep til glødende dynamisk, ornaterte arrangement med kvikkere tempo. De spiller med tilnærmet telepatisk gehør for hverandre som er bortimot uimotståelig fint.
I felleskap løfter de Johnsons melodier og gjør de til noe mer enn det vi kan oppfange på plate.
Lindrende, sommerlig, ettertenksomt og melankolsk og jordbundet låter det.
Man kan nærmest se på dem som et jam-band med slektskap til Grateful Dead der de lar låtene utfolde seg i hele sin bredde og med flere lag. Dette uten at det blir en slik tre timer altfor lang affære. Samtidig hører jeg noe av det avslappede J.J. Cale-groovet i fretboardet til Johnson. En time og tjue minutter rekker og gir fin gjenklang i sjelen 30. april.
Det er lekkert å se og oppleve hvordan Ripley Johnson holder tilbake og bare glimtvis legger til gitarsoloer.
Det er lekkert å se og oppleve hvordan Ripley Johnson holder tilbake og bare glimtvis legger til gitarsoloer. Det er også mye fint krydder fra de andre instrumentalistene som hever låtmaterialet fra det vi kan høre på plate. Her fletter de inn elementer av veldig mye forskjellig. Det være seg mer tradisjonell country, Velvet Underground eller Neu!.
Svevende gitarer føres sammen med drivende rytmer og grasiøs pedal steel.
Mildt og dvelende er det og skaper gjenklang av store solfylte sletter.
Aftenen var en bekreftelse på at konsertscenen er det rette elementet for dette bandet som i utgangspunktet ble startet som et studioprosjekt av mannen fra Wooden Shjips. Her har de vokst seg til noe større og bedre som fremstår med stor levekraft. Ukas fineste konsertopplevelse for vår del og et fint minne å ta med seg.
Vær den første til å kommentere