Gnistrende punkrapharme i Gamlebyen

Rått, rytmisk og ekte berettiget raseri og harme mot folkemordet i Palestina og snakk om hvordan vi har blitt desensibilisert mot menneskelig lidelse, fikk vi oppleve blant østkantens engasjerte pønkere i Oslo når Gamlebyen Sport & Fritid hadde invitert den engelske duoen Bob Vylan over i GSF Skateparks Scene lørdag 22. august. Med voldsom treffsikkerhet og presisjon nekter de fargede engelskmennene standhaftig å se bort fra krig og elendighet mens de pumper ut en røff, aggressiv blanding av grime-rap og punkrock.

Endelig fikk også vi i Oslo sjansen til å oppleve Ipswich-duoen Bob Vylan med perfekt ramme i skateparken under Dyvekes Bro i Gamlebyen. Tidligere har de gjestet Bergenfest, Buktafestivalen og Malakoff i 2023.

Uten unnskyldninger går de rett på sak:

– Vi fikk høre om gentrifiseringen som foregår her i dette området. Her er en låt om huseiere, smeller de i gang. Rappkjeftet og med berettiget harme og raseri, utvetydige samfunnskritiske ytringer, hissig hiphop, beinhard rock og illsint punk.

Men aller først er det klart for litt guidet meditasjon og lett strekking. Slik fortsetter kvelden med en dynamisk balanse mellom oppløftende samhandling, oppmuntring av de tilstedeværende og aggressivt engasjerte sosialpolitiske tirader. Tung og voldsomt er også det musikalske trøkket bestående av live-trommingen til Wade Laurence George AKA Bobbie Vylan på så vel synthtrommer som vanlige trommer og de heftige intensive gitar- og bassriffene på bånd.

Kompromissløshet

Kompromissløsheten kommer også til uttrykk i mellomsnakket. – De trodde de kunne stoppe oss ved å bannlyse oss fra BBC etter vår opptreden på Glastonbury som vakte mer reaksjoner enn vi kunne forestille oss, forteller Pascla Robinson-Foster alias Bobby Vylan, før han legger til – men de kjenner tydeligvis ikke til oss og hva vi har bedrevet også i elleve år før dette. – Vi kan ikke la oss stoppe eller tvinges til å tie. Vi må stå på med sterkere lut til de avvikler folkemordet i Palestina. – De er ekte skurker, eller skal vi heller si helter?

Det smått ironiske bandnavnet passer greit med hvordan duoen har blitt sett på og behandlet av øvrigheten i sin kamp mot klasseskille, ulikhet, homofobi, diskriminering og folkemord (Vylan uttales villain, altså skurk, i tillegg til å henspille på protestsanger Bob Dylan). Samtidig er det jo også denne ufortrødne kampviljen og striden på vegne av de svakeste som har ført dem hit til gamlebyen, verden rundt og gjort dem til helter i våre øyne.

Tyskerne får også på pukkelen for å ha nektet duoen entre allerede før de har vært der, de mener det ikke var noe hyggelig i USA. Arrangørene og konsertlokalet skryter de imidlertid uhemmet av flere ganger og sier at de mer enn gjerne kommer tilbake og at også neste Oslo-konsert må være her på GSF-scenen, Tidligere på dagen har frontmannen og vokalisten kost seg og skatet rundt i parken.

Fri Palestina

Krassheten og de direkte sloganene som «Kill Kill The IDF» finner vi hengende på et palestinsk flagg bakerst i skatehallen. Fra scenen vil de ikke gjenta det tross flere oppfordringer fra publikum, de ønsker nemlig å kunne komme tilbake og ikke bli boikottet eller stoppet av norske myndigheter slik de har blitt nektet innreise til USA og Canada.

I stedet roper vi «Fri Palestina» i lag. Det fungerer i grunnen vel så bra, også for oss som har lært oss å ikke ta alle slogans for bokstavelig (slik altså myndighetene altså valgte å ta deres «Kill the IDF,» men ikke bosetternes «Kill The Palestinians»). Bob Vylan er kan hende polariserende og splitter massene, men sånt er det vel alltid med ekte engasjement?

Deres egen innfallsvinkel får vi i Pretty Songs en av de mest melodiøse og trallvennlige på kveldens meny:

One, two, one, two, three, four
I could do this all day long
Sing a song, a pretty little song
Blah-blah, rah-rah-rah
It might be nice
I could do this all day long
Sing a song, a pretty little song
Blah-blah, rah-rah-rah
That’s alright, but I’d rather fight

De gir ikke ved dørene, innretter seg ikke etter noen, gir ut platene og organiserer turneene selv. Likevel leverer de et proft gjennomtenkt show som evner å spre energi og glede samtidig som det oppildner til kamp for palestinere og andre undertrykte.

Sinnsykt trykk og atmosfære

Han forteller også om hvordan ingen hadde tro på dem i starten før gjengen de hadde med seg tok tak i det hele. Manageren som også introduserer dem før Bob Vylan går på scenen. – Har vi fått det til kan også alle dere virkeliggjøre drømmene deres, mener han og oppildner oss til å gripe mulighetene og sjansene som finnes.

Rasismen får sitt med «I Heard You Want Your Country Back», grådige, utnyttende og selvberikende bedrifts- og huseiere i «Wicked and Bad». Trassig, insisterende påminner oss om alt som er galt eller på vei i feil retning i samfunnet vårt, og sannelig kan vi trenge en slik glød og kampvilje i et samfunn som snart kveler oss i ansvar og press. Når budskapet leveres så catchy resulterer det i en virvelvind av bevegelse og lutter glede blant de tilstedeværende.

Musikalsk får vi en fin miks av spor fra ulike utgivelser og til og med noe usluppet. Drøyt timen kan kanskje virke noe snaut for enkelte, men gjør også ekstra virkningsfullt. Publikum er med på notene, og allerede fra første stund er det et sinnssykt trøkk og atmosfære. Det koker godt nede i rinken med pogodans og moshing også før Bobby selv tar turen ned blant oss. Fyrrig benøyd danses og trampes det også på tribunene langs sidene. Også oppvarmerne Law Of All ble mottatt med dans og glede foran scenen. Når Bob Vylan selv gikk i gang var det ingen nåde. Alle som én kastet vi oss med i dans og kampsang.

Gleder oss vilt til neste gang!

Alle foto: Ketil Martinsen.