Godlynte Belle and Sebastian-minner

Inderlighet, nostalgi og vidd var de gjeldende stikkordene for to dagers feiring av twee-pop-klassikere fra Glasgows beleste indiepop-helter. Ja, også en godlynt fellesskapsfølelse blant publikum og musikere naturligvis. Medfølelse, musikalske hook og dyptloddende humor.

Når konsertlokalet Rockefeller feirer 40 år i helgen var det tredveårsjubileum som stod på programmet dagene i forkant når skotske Belle and Sebastian tok turen ned Memory Lane med sine to første plater Tigermilk og If You’re Feeling Sinister henholdsvis onsdag og torsdag kveld i samme lokale for to utsolgte hus. Andre fan-favoritter ble det også tid til fordelt utover de to kveldenes andre sett.

Skjør selvtillit og litterær sjarm bærer fremdeles det hele sammen med oppløftende melodier tross at bandmedlemmene i dag har funnet sin plass i verden og trygghet på scenen. Skottene var mest snakkesalige og pigge, men også skranglete første kvelden. Torsdagen var en mer konsentrert, fokusert opptreden i starten før smilene og flirene kom stadig hyppigere frem fra bandmedlemmene jo lengre ut i settet vi kom. Publikum er en blanding av snåle outsidere, kontorarbeidere, musikknerder og intellektuelle, for det meste i førti- og femtiårene.

Nydelig var det like fullt begge kveldene tross en del skjønnhetsfeil her og der sånn som den småsure vokalen til Sarah Martin. En vibrerende energi og engasjerende tilstedeværelse preger det hele. Men altså mest første dag.

Stuart Murdoch i god vigør

Frontfigur Stuart Murdoch er sine 57 år og ME CFS-diagnose til tross i godt humør og god vigør, spøkende og ivrig konverserende underveis. Den skjøre følsomheten og den artistiske sensibiliteten fra platene kommer tydelig frem når han inntar rollen som sine karakterer i sine antropologiske nærstudier fra virkeligheten. Bandet lykkes med å formidle stemningen fra en mer naiv og uskyldsren tid.

Bandet, som ble et talerør for innadvendte gutter og sjarmerte sjenerte jenter, lykkes med å formidle denne noe forsiktige utstrålingen disse to kveldene. Det er likevel aldri noen tvil om at dagens utgave av bandet trives bedre med å stelle i stand til fest. Når frontfiguren spør oss dag to om vi helst vil ha deep cuts eller mer oppstemte festlåter er han veldig styrende i retning av sistnevnte. Anmelder var nok ikke helt alene om å kunne foretrukket obskuriteter og låter vi ikke så ofte får, men det er også et poeng hvem og hva bandet er i dag og at de oppmøte også er klare for nostalgi og dansefest.

Det starter helt utmerket med melankolske «The State I Am In» og skjelvende myk tenorstemme onsdagen som på albumet «Tigermilk» spilt inn over tre dager i CaVa Studios i Glasgow etter at lokale Selma French som var support begge dagene (i tillegg til en egen opptreden på Kampen Bistro torsdagen) hadde besnæret med følsom musikalitet og lavmælte folkinspirerte toner. Ubetalelig humor og alvor levert med sylskarp penn og muntert levert. En av deres mest vellykkede låter og tekster.

The priest in the booth had a photographic memory
For all he had heard
He took all of my sins and he wrote a pocket novel
Called The State That I’m In
So I gave myself to God
There was a pregnant pause before he said okay
Now I spend my days turning tables round in Marks & Spencer
They don’t seem to mind.

Tigermilk

Albumet Tigermilk, som opprinnelig bare kom ut i tusen eksemplarer og var finansiert av den lokale arbeidsformidlingen i et arbeidsmarkedstiltak i samarbeid med det lokale universitetet, dannet grunnlaget for en lang, fruktbar karriere i indie-popens verden. Låten er skivas mest forseggjorte og et frempek mot den arrangementsmessige rikdommen på de etterfølgende platene sterkt inspirert av kammerpop, The Zombies, Love, The Left Banke og desslike. Samtidig den pastorale skjønnheten i folken til Fairport Convention og Nick Drake. Entusiasmen og gjenhørsgleden er umiddelbar for de tilstedeværende. Grunnlaget legges for to svært hyggelige, men kanskje ikke helt eksepsjonelle dager i skottenes selskap.

Låtene fremføres nå med større kraft live enn de opprinnelige innspillingene. Mange ganger nedlatende eller spottende tekstlig vidd spekket med litterære referanser maskeres i det delikate myke folk-lydbildet og stemmen til Stuart Murdoch.

Med mange års turnering har rutine og håndverksmessige ferdigheter bygget seg opp sammen med nærvær og scenekarisma. Det er noe trygt og selvsikkert over fremføringene tross at Isobel Campbells nærvær hadde vært verdsatt for en ennå mer autentisk opplevelse. Stuart David og Mick Cooke er også fraværende av de som var med i bandet da disse LP-ene ble sluppet. Belle and Sebastian var heller aldri opptatt av å låte som amatører slik tweeforbærere som Talulah Gosh, The Beat Happening eller C-86-band som The Shop Assistants kunne være tross at de altså fremdeles tillater seg å skrangle litt og være løse i kantene og noe sur vokal.

Lutter glede

Chris Geddes er på plass bak tangentene, Richard Colburn sitter trygt plassert bak trommesettet og bekrefter skandinaviske røtter, Bobby Kildea –  som kom inn i bandet noe senere – står for de kule bassriffene og den mest rockatilnærmingen sammen med gitarist og vokalist Stevie Jackson. Dave McGowan, også kjent fra Teenage Fanclub bidrar med keyboard og bass.

Singer-songwriter Stuart Murdoch som har skrevet de aller fleste låtene står selv for hovedvokalen på de fleste låtene og oftest gitar, men setter seg også hyppig ned ved pianoet oppe på podiet når han ikke strener lykkelig lekende rundt på scenen i dans.

«She’s Losing It» besitter et herlig driv som har gjort den til et populært konsertnummer opp gjennom årene og kveldens fremføring er ikke et unntak. Lutter glede er å se hvor vi enn snur oss.

Frykten for at folk skulle Judas-erklære bandet, som bandlederen spøker om, under lofi-synthnummeret «Electronic Rennesaince» viser seg ubegrunnet. Folk jiver og koser seg.

T. Rex-riff

Murdoch forteller her hvordan det å komme til Oslo fra et mer og mer vårlig Skottland var som å få et ekstra lite innslag av vinter. Mener at det er morsommere med vår, men at vinter er ok. Dagen etter er han mer ærlig eller så passer det bedre å bejuble våren.

Stevie Jacksons riffing og gitarsolo låter iblant ganske slemt eller mer rocka. Murdoch introduserer låten «You’re Just A Baby» med å si at her skal de to i venstrekant få utfolde sin indre rocker.  – Ikke se på oss, mener Jackson før han drar av noen riktige slugger riff rappet fra T. Rex.

Fraser Tannock har kommet inn for Mick Cook på trompet og er mest aktivt tilstede den første dagen, men hans trompetsoloer på «Judy And The Dream Of Horses» torsdagen er både prominent og befriende som også det herlige karakterstudie om han som er like opptatt av bibelstudier og sadomasochisme i teksten er det samme.

If You’re Feeling Sinister

De takker tidligere medlemmer og hjelpere langs veien i form av en rulletekst på skjerm i bakgrunnen. Åpenbart er altså fraværet av Isobel Campbell hvis møte med Murdoch – på en fest hos Sarah Martin – dannet mye av grunnlaget for bandet basert på hans mange nedskrevne tekster og melodier. Hun får «My Wandering Days Are Over» dedikert til seg og en spesiell takk første dagen. For øvrig en låt som har vokst på meg med tiden og som også virker å være bandet kjær etter den sterke liveversjonen å dømme.

Senere ruller takksigelser til andre forhenværende bandmedlemmer og hjelpere på skjermen i bakgrunnen mens bandet tillater seg et kjapt pust i bakken etter albumfullendelse.

Albumet i fokus torsdagen If You’re Feeling Sinister er et sterkere album og har bedre låter og mer detaljrike arrangementer. Hjertekjære låter kommer nå på løpende bånd. Det er vanskeligere å plukke favoritter blant disse uttrykkene for erotisk friksjon og frelse.

«Like Dylan In The Movies», «Get Me Away From Here I Am Dying» og tittelkuttet er alle fantastisk fine på ulike sett og vis og den bittersøte sarkasmen i «The Boy Done Wrong» får ikke bare Kildea til å flire. Sårheten i «Seeing Other People» rører dypt.

The Stars of Track & Field

Og da har vi ennå ikke nevnt at også dette albumet og dermed også denne konsertkvelden starter med skivas kanskje aller ypperste i form av «The Stars of Track & Field» om hvordan ambisjoner, begjær og søken etter identitet og bekreftelse kan komme på kant i oppveksten.Riktignok halter det litt innledningsvis der sangeren sliter litt med å finne foten. Det går seg fort til. Den nynnbare, fengende melodien er ytterst smittende og får en til å synge med på gjenkjennelige tekstlinjer om hvordan idrett kan være en vei til popularitet og hvordan en usikkert søker inspirasjon hos læremestre.

Make a new cult every day to suit your affairs
Kissing girls in English, at the back of the stairs
You’re a honey with a following of innocent boys
They never know it because you never show it
You always get your way
They never know it because you never show it
You always get your way

Det er fint å kjenne på Murdochs unike evne til å kombinere det smått goofy og små-cheesy tekstlinjer med utførlig, nyanserte og utpenslede karakterstudier. Om man ikke drar på smilebåndet og klarer å smile eller identifisere seg med noe av dette har man levd et kjedelig eller lite utfordrende liv.

Overbefolket scene

Når vi får alt dette samlet på et er det en påminnelse om hvor glade vi er i denne platen og hva Belle and Sebastian betød for oss slik også deres forbilder Felt, Orange Juice, The Smiths med flere var substansielle deler av deres og vår musikkoppdragelse og måte å håndtere oppvekst. Med sine skarpe, poengterte karakterstudier inntok skottene en liknende rolle for oss som unge voksne og for nye usikre tenåringer.

Jo lengre inn i settet vi kom dag to, jo mer slappet bandmedlemmene av og jo bedre ble stemningen. Symptomatisk var det nok likevel at det var atskillig flere som tok oppfordringen om å komme opp å danse onsdagen.

Etter en kort pause er de tilbake for nok et sett. Nå er det publikumsfavoritter fra andre deler av karrieren som serveres.

Når Stevie Jackson overtar hovedstemmen på noe underkjente «Seymour Stein» er stemningen andektig ute i lokalet.

— Vi er ikke kule. Vi liker at dere danser og synger med, kommenterer 57- åringen torsdagen. Under «The Boy With The Arab Strap» overbefolkes scenen med dansende publikummere mens Murdoch tar turen ut blant oss andre, kommenterer at han vil bort til baren for en gin og undrer om noen vil ha noe? Den har på snodig vis blitt noe av et pub-rock-anthem og et spesielt konsertrituale hvor publikum inntar scenen har blitt dannet. Rytmen og drivet fanger.

Morsomme verselinjer

Når vi får samme seanse dag to blir det for oss som var der begge dagene litt som band som inkluderer allerede spilte låter blant ekstranumrene sine. En god låt er det altså, mens liknende kunne med fordel i stedet vært gjort for eksempel da de spilte «Step Into My Office Baby» fra Dear Catastrophe Waitress 12. mars.

«Another Sunny Day» fra The Life Pursuit er første kveldens ekstranummer og et høydepunkt med sin søte romantikk og morsomme verselinjer. En gjenfortelling av en sommerflørt og dens endelikt i et mer vågalt, lekent og musikalsk lagdelt arrangement. Riktig så fint å høre den igjen.

Dag to beæres vi med to ekstranummer etter fanfavorittseksjonen. «Little Lou, Ugly Jack, Prophet John» og «I Want The World To Stop» begge fra Write About Love – skiva.

Det var to riktig så fine aftener med lite å klage over. Selvsagt kan man jo påpeke at låter som «Lazy Line Painter Jane» var savnet, men det blir unødvendig pirkete. Gøy var det. Vi kommer tilbake når de gir oss et dypdykk i The Boy With The Arab Strap også, slik Murdoch lovet fra scenen dag to.

Bildegalleri: Ketil Martinsen/Ådne Evjen.