Gruppen Áhpparas – samisk ørkenblues på Dokkhuset

Foto: Ivar Rømo
Sent onsdag kveld var det duket for en opptreden med trioen Áhpparas på et nærmest fullsatt Dokkhus i Trondheim. Det ble nærmere en og en halv time med den temmelig uvanlige kombinasjonen samisk joik, ørkenblues, rock og jazz. Konserten var en del av festivalen Jazzfest 2026.

Vurdering

Áhpparas på Dokkhuset 4/6Karakter 4

Det er den samiske artisten Viktor Govasli Wilhelmsen på gitar og joik, Mattis Kleppen på bass og Kenneth Kapstad på slagverk som utgjør denne gruppen. De to siste er kjente jazzmusikere. Alle tre er åpenbart fasinerte av å gjøre eksperimentelle kombinasjoner av ulike musikalske stilarter. Mattis Kleppen prøver også ut grenselandet mellom folkemusikk fra Telemark og jazz og blues på egen hånd.

Foto: Ivar Rømo
En helt uvanlig kombinasjon

Musikken kan minne om ei ørkenvidde, i den forstand at den flyter langt og lenge på det samme.

En ting er nå å kombinere tradisjonell rock og blues med joik. Noe annet er det når de bringer inn ørkenbluesen. Dette går både på den friere rytmikken, akkordskjemaet, stemmingen av gitaren og lydbildet. Jeg har skrevet om dette i en tidligere anmeldelse av ei afrikansk gruppe:

«Det er bare en sammenheng i kultur, stemning og atmosfære med den tradisjonelle amerikanske bluesen.»

«Her får du ingen «12-taktere», for å si det sånn. Tolv takter og tre akkorder er til opplysning grunnpilaren i bluesmusikken. Disse ørkenbluesmusikerne kan nok holde på én akkord atskillig lenger. Musikken kan minne om ei ørkenvidde, i den forstand at den flyter langt og lenge på det samme.»

Ørkenblues

Rytmikken fra Kenneth Kapstad og Mattis Kleppen var til tider helt enorm.

Jeg var også inne på at ørkenblues alltid har med et amerikansk instrument, særlig el-gitaren. Denne har også en mer åpen stemming enn den vanlige, og det gjør at tonene er lysere og klinger mer over i hverandre.

Når en får vokalen i joik sammen med dette, gir det en spesiell effekt. Joiken har ingen fast rytme. Den er ganske fri, og det var denne spesielle samkjøringen med lyden av ørkenblues og også frie rytmer i rytmeseksjonen som skapte dette grenselandet av musikk.

Rytmikken fra Kenneth Kapstad og Mattis Kleppen var til tider helt enorm. De kan være samkjørte, men de kan også avvike litt fra hverandre. Likevel høres det ut som en helhet.

Foto: Ivar Rømo
En konsert av ulikheter

Det åpnet veldig stillferdig med noen svakt dunkende basslyder.

Det åpnet veldig stillferdig med noen svakt dunkende basslyder. Viktor Govasli Wilhelmsen joiket oppå dette akkompagnementet. Han la ellers på gitarakkorder ved å slå med hånda på kroppen av gitaren. Etter et rytmisk skifte i joiken, brakte det løs med høy lyd og et hardere komp. Nå svingte musikken slik at det minnet om ørkenblues.

Åpningen av låtene deres kunne være litt forskjellige. På den andre låten startet Viktor a cappella med joik. Det ble etterpå et hardt akkompagnement med joik oppå der igjen, deretter tok han over med et par gitarsoloer som var godt innenfor rocken, med vreng etc. Rytmikken var helt utrolig her.

Han åpnet også med en sang som han benevnte som «en sviske.» Her var det gitaren som kom først hvor han laget litt syngende toner, akkurat slik ørkenbluesen skal være. Han brukte senere en «slide» som naturligvis ga en glissando-effekt og glidende toner i soloen på gitaren. I tillegg sang han joik sammen med denne «slide-soloen.»

Foto: Ivar Rømo
Joik i moderne kontekst

Jeg tror den uortodokse og fascinerende rytmikken appellerte til folk.

På en senere låt var det slagverket og Kennth Kapstad som startet med en rytme med en drønnende lyd. Så ble det joik og en gitarsolo. Det hele fremsto som temmelig høylytt.

Det var også en stille åpning hvor bass og gitar åpnet. Det svingte noe skikkelig i ørkenbluesen. Kompet ble noe ut i sangen avsluttet brått, og han tok over med joik.    Ekstranummeret ble åpnet med en a cappella-joik.

Publikum ga gruppen en velfortjent applaus til slutt. Det var åpenbart at de også hadde likt seg godt selv. Jeg tror den uortodokse og fascinerende rytmikken appellerte til folk. Likeledes er dette med joik satt inn i en moderne instrumental kontekst, noe som begeistrer en del folk.

Han kommenterte også selv denne joikingen i konserten med at det handler om at man synger om en person, et sted, en hendelse, et dyr osv. Han sa også at de oftest går brått inn i en joik, men også at de er brått ut igjen. Dette syntes vi var morsomt å høre. Likeledes underholdt han med å fortelle om gruppenavnet. Àhpparas skal visstnok bety noe i retning av at man er i sjøen og ser bunnen, og så går man videre ned, og da ser man ikke bunnen mer. Ok, jeg kan ikke vurdere kvaliteten på joikene fullt ut, men det hørtes ut som om han var dyktig. Han var en god sanger, og han formidlet dette godt.

Foto: Ivar Rømo

Til dels øredøvende

Det ble til tider temmelig høylytt, og det var særlig i rockepartiene at det dro seg til.

Totalt sett i konserten kan det kanskje bli litt ulike oppfatninger alt etter hva vi fokuserer på. Med hensyn til noe av det musikalske og originaliteten i konserten så kan det ligge på en femmer/sekser. Underholdningsverdien av å høre joik i nærmere en og en halv time kan diskuteres litt mer. Det var enkelte som syntes det var noe uforløst i konserten. Personlig var jeg fasinert av at kombinasjonen joik og ørkenblues, men også av at Viktor Govasli Wilhelmsen har lært seg dette med bruk av elgitar i denne musikkformen. Han får det til å låte som ørkenblues. Rytmikken var verd et studium i seg selv.

Det må kanskje gjøres noe for å komme litt videre i dette prosjektet. Det kan jo være å ta inn afrikanske instrumenter, bruke en ekstra vokalist til å ta mer tradisjonell vokal i tillegg til joiken osv. Terningkast, en sterk firer.

Det ble til tider temmelig høylytt, og det var særlig i rockepartiene at det dro seg til. Uten at jeg skal overdrive dette med lydnivået sett i forhold til andre konserter, så var det høyt. En bekjent av meg satt på andre rad og målte desibelnivået på mobilen sin. Det viste 114,5 decibel. Han sier at vi kan få hørselskader etter noen minutter når det overstiger 110 db. Jeg hørte at det var høylytt, men det var enda høyere på en progrock/jazz-konsert på utestedet Tyven. Der måtte jeg holde meg for øret da keyboardisten satte opp lyden. Det er kanskje et poeng i dette som arrangørene må tenke på.

Foto: Ivar Rømo
Diplom og 50 000 kr

Før konserten ble det utdelt en diplom, 50 000 kr og et oppdrag. Det var pianist, komponist og musiker Anna Ueland som ble utnevnt til NTNU-ambassadør i 2026. Den som delte ut dette prestisjefylte oppdraget, var Geir Egil Dahle Øien, prorektor for utdanning ved NTNU.

PS. Både mellom konsertene og etter denne konserten var det unge jazzstudenter i Trondheim som underholdt i barområdet. Jeg kan forsikre dere, det gror godt der bak!

Foto: Ivar Rømo

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*